+ HIFI
» JBL HDI-3600 kommer for nær . Da svarer de med en litt for svulmende og doven bass som tar noe av fremdriften fra musikken du lytter til .
Flere jeg har snakket med i det siste er litt redde for at JBL kun låter bra når det spilles moderne elektrisk musikk , men det er det ingen grunn til . HDI-3600 er forbløffende allsidige med hensyn til musikksmak , og kanskje til og med mer så enn HDI-3800 .
Når de endelig er på plass kan du begynne å eksperimentere med litt forskjellige dempeføtter . De som sitter på høyttaleren fungerer overraskende bra på de fleste gulv , men strammer seg ytterligere opp med litt hifi-snacks fra IsoAcoustics . Da virket de både mer stabile og bedre dempet på samme tid , og den lille antydningen til svai ga seg omgående .
VI LIKER :
• Festlige og allsidige
• Sjeldent klare for å spille høyt
• Imponerende dybde og tyngde
VI LIKER IKKE :
• Krever nøyaktig oppstilling
• Kunne hatt enda flottere finish
STEREO + MENER : JBL HDI-3600 er klassisk JBL , og gjør det moro å lytte til musikk for absolutt alle .
Musikken
At det er moro med JBL er bare fornavnet , men høyttaleren er også imponerende detaljert , og da kollega Tom var innom kommenterte han kjapt at dette var varmt og behagelig , men med absolutt alt av detaljer på plass .
Presentasjonen av den imponerende mengden detaljer skjer på rolig og skånsomt vis , og det er ingen ting som skaper lyttetretthet eller irriterer øregangen . Hornet , eller waveguiden , står ikke noe i veien for opplevelsen og gjør at alt fra den øvre mellomtonen og oppover flyter utrolig lett og uanstrengt .
Klangen er kanskje ikke helt hifi-nøytral , men samtidig oppleves instrumenter og stemmer forbausende riktig og naturlig . Med en såpass bass-sterk høyttaler skulle man kanskje forvente at Leonard Cohens stemme i You Want It Darker blir vel stor og dyp , og med alt for mye resonans slik den kan fremstå på høyttalere som er litt ekstra sjenerøse i bassen , men det er ganske så balansert og nøkternt . Samtidig som den aller dypeste bassen fra bassgitaren er stor , rik og raus . Stemmen er detaljert , rufsete , slitt og ytterst troverdig samtidig som den er godt fokusert og plassert på nydelig vis i lydbildet .
Jeg blar meg videre i spilleliste og treffer Marcus Miller og hans Papa Was A Rolling Stone . Her står selvsagt bassen til Miller i sentrum , og den er både dyp og imponerende dynamisk , men står på ingen måte i veien for blåsere og perkusjon . Jeg får litt følelsen av å spille på et par høyttalere med en separat og veldig godt integrert subwoofer . Den dypere enden av bassen lever sitt eget liv , helt adskilt fra et frekvensområde den ikke hører hjemme i , men altfor ofte legger i ruiner på grunn av dårlig timing og kontroll . Det skjer heldigvis ikke her , og jeg må innrømme at jeg koser meg der jeg sitter .
32 Stereo + 9 / 20