+ HIFI
» cocktailAudio X45Pro
Displayet foran er stort , men noen ganger blir mengden tekst litt for stor .
Det er heldigvis lys i tunnelen . Du kan utmerket godt bruke , for eksempel , mconnect hvis du har en iPad , og den parkerer MusicX Neo når det gjelder det meste . Når du spiller fra mconnect kommer også det du spiller tydelig og greit frem i displayet .
Spiller du musikk og velger å styre avspillingen fra displayet føler jeg meg litt tilbake til Squeezebox , og til å scrolle nedover en skjerm med alle albumene som ren tekst , og uten annen informasjon enn albumtittel .
Heldigvis er den også Roon-ready slik at den dukker opp som avspillingsalternativ , og den støtter også MQA . Det er altså haugevis av muligheter for bruk av denne spilleren .
Lyden
Etter en liten smule misnøye med menyer og brukervennlighet er jeg i gang med å spille musikk , og misforstå meg rett . Du kommer dit ganske fort hvis du skroter alt Cocktail Audio selv har laget , og går rett på mconnect eller Roon .
Førsteinntrykket er at Cocktail Audio har skrudd til en lydkarakter som er detaljert , oppløst og med store mengder informasjon uten å være for analytisk . Klangbalansen er nøytral , og enheten gir et åpent og luftig lydbilde rett opp av esken .
Dette er imidlertid ikke en lydkilde du kobler til hvis anlegget ditt er litt kjølig i utgangspunktet , for den forsøker seg ikke på lett farging av lyden for å gjøre musikkopplevelsen fri for harde kanter og resonanser . Musikk som skal være rå , dissonant og hard blir akkurat det . Sånn sett er den ikke spesielt tilgivelig i karakteren .
Jeg kjører i innledningen med litt forskjellige typer musikk og kilder , og den gjør den samme grundige jobben enten det er en ekstern kilde eller den innebygde streameren som står for underholdningen . DAC-en er av på papiret av god kvalitet , men erfaringen er at det ikke har altfor mye å si for det ferdige resultatet . Det er implementeringen av digitalkonverteren som avgjør om den yter sitt aller beste . Her virker det som om alt er på stell , og det hører du på den åpne og luftige , og svært presise lyden . Den blir enda litt flottere og glattere når den enheten får stått på en stund .
Spilleren er det jeg vil kalle ekstremt ryddig og detaljert , og henter ut mye informasjon du nok har hørt før , men ikke like tydelig og like presis plassert i lydbildet som her . Som så ofte før er det slik at desto bedre spillere / digitalkonvertere , jo mer analog og troverdig blir musikkgjengivelsen . Det er noen spillere som bare blir mer knitrete , avkledde og analytiske , men her hentes musikken frem med en nesten analog signatur , og spiller du musikk som allerede i utgangspunktet er godt og skikkelig innspilt blir dette rene mesterskapet i gåsehud og frostrier .
Det er ofte jeg henger meg fullstendig opp i enkelte låter , og til denne utgaven er det Phoebe Bridgers og Tom Waitslåta , Georgia Lee som skaper de store emosjonene . Låta er ikke akkurat lystig , men Bridgers bærer den frem med en stemme som er like engleaktig vakker som den er trist , og som gir meg ilinger helt inn i beinmargen . Kanskje var det ørlite grann fuktighet i øyekroken under første gjennomspilling , også . Låta er
56 Stereo + 8 / 21