Stereo+ Stereopluss 8/2019 - Page 42

+ HIFI » Sonus faber Olympica Nova II i serien for å få helt brukbar bass, det er mer pre- sisjon og dynamikk i mellomtonen, og diskanten er åpnere og bedre oppløst samtidig som den har fått mer energi. Det er som om det har blitt en mye klarere rød tråd fra de dyre highend-modellene og ned til Olympica Nova, og de markerer også en større kvalitetsavstand til Sonetto enn det den for- rige Olympica-serien maktet å få til, og er i større grad verdt mellomlegget. Ser man bort fra at den forrige Olympica-serien fortsatt holder skyhøyt nivå på finish og design, var det knapt noen grunn til å velge disse fremfor Sonetto. Noe måtte altså gjøres og svaret på det er Olympica Nova. Musikken Hvordan kan en høyttaler som er musikalsk og avslappet også være sprek og energisk? Det nærliggende svaret er at det ikke er mulig, men det virker som om det er akkurat her italienerne har satt inn ressursene. Resultatet er en høyttaler som er stillere enn de fleste, mer presis enn du tror og i stand til å ta opp i seg enhver klangfarge som den får servert fra forsterkeren. Høyttalerne kan vel egentlig ikke sies å være helt uten påvirkning på det endelige resultatet. Det meste av det jeg spiller av musikk blir «Sonus- faberisert» og det er ikke farging av lyden i stor skala, men så vidt litt ekstra finpuss av lyden med superfint sandpapir, for at den skal være fri for aggressive elementer. Det klarer de uten å gjøre lyden kjedelig eller mindre livfull og energisk. Dette er ekte balansekunst! Det er ikke mye jeg skal spille av den stille og tilbakelente La Chanson D´helene med Youn Sun Nah før gåsehuden kommer krypende oppover armene, og opplevelsen trekker meg ut av virke- ligheten og inn i musikken. Stemmen er intenst tilstede, den er utrolig rik på detaljer og fullstendig troverdig i mine ører. Det er en nerve her som ikke opplevelse så ofte, og som skaper spenning i hver ansats og i hver tone, og som gjør det engasje- rende å lytte til musikk. Stemmen er også svært bra fokusert og tegnet opp mot den beksvarte bakgrunnen. Høyttaleren går ikke helt ned i kjelleren og det blir tydelig når jeg setter på Pete Belascos Deeper eller når Steve Hackett åpner konserten i Royal Al- bert hall og en Moog Taurus bassmodul graver ut episk dypbass. Bassen beveger seg ned til omtrent 40Hz er kontrollert og har god tyngde, men den mangler noen få toner for å nå helt ned til den dy- peste kjelleren. Spørsmålet om jeg egentlig behø- 42 Stereo + 8/19