+ HIFI » Sonus faber Olympica Nova II
i serien for å få helt brukbar bass, det er mer pre-
sisjon og dynamikk i mellomtonen, og diskanten er
åpnere og bedre oppløst samtidig som den har fått
mer energi. Det er som om det har blitt en mye
klarere rød tråd fra de dyre highend-modellene
og ned til Olympica Nova, og de markerer også en
større kvalitetsavstand til Sonetto enn det den for-
rige Olympica-serien maktet å få til, og er i større
grad verdt mellomlegget. Ser man bort fra at den
forrige Olympica-serien fortsatt holder skyhøyt
nivå på finish og design, var det knapt noen grunn
til å velge disse fremfor Sonetto. Noe måtte altså
gjøres og svaret på det er Olympica Nova.
Musikken
Hvordan kan en høyttaler som er musikalsk
og avslappet også være sprek og energisk? Det
nærliggende svaret er at det ikke er mulig, men
det virker som om det er akkurat her italienerne
har satt inn ressursene. Resultatet er en høyttaler
som er stillere enn de fleste, mer presis enn du
tror og i stand til å ta opp i seg enhver klangfarge
som den får servert fra forsterkeren.
Høyttalerne kan vel egentlig ikke sies å være
helt uten påvirkning på det endelige resultatet.
Det meste av det jeg spiller av musikk blir «Sonus-
faberisert» og det er ikke farging av lyden i stor
skala, men så vidt litt ekstra finpuss av lyden med
superfint sandpapir, for at den skal være fri for
aggressive elementer. Det klarer de uten å gjøre
lyden kjedelig eller mindre livfull og energisk.
Dette er ekte balansekunst!
Det er ikke mye jeg skal spille av den stille og
tilbakelente La Chanson D´helene med Youn Sun
Nah før gåsehuden kommer krypende oppover
armene, og opplevelsen trekker meg ut av virke-
ligheten og inn i musikken. Stemmen er intenst
tilstede, den er utrolig rik på detaljer og fullstendig
troverdig i mine ører. Det er en nerve her som ikke
opplevelse så ofte, og som skaper spenning i hver
ansats og i hver tone, og som gjør det engasje-
rende å lytte til musikk. Stemmen er også svært
bra fokusert og tegnet opp mot den beksvarte
bakgrunnen.
Høyttaleren går ikke helt ned i kjelleren og det
blir tydelig når jeg setter på Pete Belascos Deeper
eller når Steve Hackett åpner konserten i Royal Al-
bert hall og en Moog Taurus bassmodul graver ut
episk dypbass. Bassen beveger seg ned til omtrent
40Hz er kontrollert og har god tyngde, men den
mangler noen få toner for å nå helt ned til den dy-
peste kjelleren. Spørsmålet om jeg egentlig behø-
42 Stereo + 8/19