Musikk »
GREGORY PORTER NAT KING COLE & ME BLUE NOTE / DECCCA
JAZZ Gregory Porter er en av vår tids store jazzsangere , men er det en god idè å ta med hele London Studio Orchestra for å skape Nat King Cole-magi . Det er ikke noe entydig svar på dette . Noen vil mene det blir søtladent og sentimentalt med en overdose strykere i den reneste Bublè-stil , mens andre vil elske denne nostalgitrippen . Jeg mener det er best når Gregory Porter og arrangør Vince Mendoza utfordrer sjangeren og skaper mer råskap i både orkester og Porters stemme som for eksempel « When Love Was King ». Gregory Porter klarer mesteparten av tiden å beholde sin egenart , men av og til høres det litt for godt at Nat King Cole er Gregory Porters store idol . På « Mona Lisa » er det nesten så man tror at det er avdøde Cole som står foran en . Gregory Porter har tidligere skapt testplater til hele verdens hifi-butikker . Det er dessverre ikke tilfelle denne gangen . Stemmeprakten til Porter er forbilledlig innspilt , men den er merkelig nok trukket langt bak i lydbildet og både trommer og strykere ligger foran den . Det høres svært forvirrende ut på hjemmeanlegget , men med hodetelefoner på så er resultatet mye mer tilfredsstillende . Gregory Porter vinner julemarkedet , men han vinner ikke helt mitt hjerte med denne plata . SW
KAMASI WASHINGTON HARMONY OF DIFFERENCE YOUNG TURKS
JAZZ Advarsel ! Ikke hør denne plata høyt på et rådyrt hifi-anlegg . Jeg skal snart forklare hvorfor . Samarbeidet med rapper Kendric Lamar gjorde saksofonist Kamasi Washington til posterboy for den nye jazzen . Den første utgivelsen « The Epic » i 2015 var en diger godtepose på over tre timer med masse innfall . Nå går han helt andre veien med en EP på litt over 30 minutter som baserer seg på en enkel melodilinje som blir vridd , vendt og strukket til et spektakulært og gigantisk verk . Det føles som sterkt krydret filmmusikk . Kamasi har ikke spart på ingrediensene på plata : To trommesett , en stor blåserrekke , et gigantisk kor , eksplosivt piano- og gitarspill , en ganske vanskelig basslinje og på toppen litt halsbrekkende solospill fra Kamasi Washington . Først hører jeg på platen med hodetelefoner . Det er komplisert , men likevel en flott opplevelse . Så trykker jeg play og skrur opp volumet på anlegget hjemmet . Jeg blir truffet av en vegg med lyd , trommene hamrer mot meg fra begge kanalene , de forskjellige instrumentene kjemper om plassen i den litt uoversiktlige miksen og jeg blir totalt utslitt av hele opplevelsen . Så hør platen gjennom hodetelefoner og ikke et gedigent anlegg . SW
77 Stereo + 8 / 17