Musikk »
GREGORY PORTER NAT KING COLE & ME BLUE NOTE / DECCCA
JAZZ Gregory Porter er en av vår tids store jazzsangere, men er det en god idè å ta med hele London Studio Orchestra for å skape Nat King Cole-magi. Det er ikke noe entydig svar på dette. Noen vil mene det blir søtladent og sentimentalt med en overdose strykere i den reneste Bublè-stil, mens andre vil elske denne nostalgitrippen. Jeg mener det er best når Gregory Porter og arrangør Vince Mendoza utfordrer sjangeren og skaper mer råskap i både orkester og Porters stemme som for eksempel « When Love Was King ». Gregory Porter klarer mesteparten av tiden å beholde sin egenart, men av og til høres det litt for godt at Nat King Cole er Gregory Porters store idol. På « Mona Lisa » er det nesten så man tror at det er avdøde Cole som står foran en. Gregory Porter har tidligere skapt testplater til hele verdens hifi-butikker. Det er dessverre ikke tilfelle denne gangen. Stemmeprakten til Porter er forbilledlig innspilt, men den er merkelig nok trukket langt bak i lydbildet og både trommer og strykere ligger foran den. Det høres svært forvirrende ut på hjemmeanlegget, men med hodetelefoner på så er resultatet mye mer tilfredsstillende. Gregory Porter vinner julemarkedet, men han vinner ikke helt mitt hjerte med denne plata. SW
KAMASI WASHINGTON HARMONY OF DIFFERENCE YOUNG TURKS
JAZZ Advarsel! Ikke hør denne plata høyt på et rådyrt hifi-anlegg. Jeg skal snart forklare hvorfor. Samarbeidet med rapper Kendric Lamar gjorde saksofonist Kamasi Washington til posterboy for den nye jazzen. Den første utgivelsen « The Epic » i 2015 var en diger godtepose på over tre timer med masse innfall. Nå går han helt andre veien med en EP på litt over 30 minutter som baserer seg på en enkel melodilinje som blir vridd, vendt og strukket til et spektakulært og gigantisk verk. Det føles som sterkt krydret filmmusikk. Kamasi har ikke spart på ingrediensene på plata: To trommesett, en stor blåserrekke, et gigantisk kor, eksplosivt piano- og gitarspill, en ganske vanskelig basslinje og på toppen litt halsbrekkende solospill fra Kamasi Washington. Først hører jeg på platen med hodetelefoner. Det er komplisert, men likevel en flott opplevelse. Så trykker jeg play og skrur opp volumet på anlegget hjemmet. Jeg blir truffet av en vegg med lyd, trommene hamrer mot meg fra begge kanalene, de forskjellige instrumentene kjemper om plassen i den litt uoversiktlige miksen og jeg blir totalt utslitt av hele opplevelsen. Så hør platen gjennom hodetelefoner og ikke et gedigent anlegg. SW
77 Stereo + 8 / 17