Hifi » Dynaudio Special Forty
ha plass til store elementer på fronten legger
igjen et lydmessig fotavtrykk i lydgjengivelsen.
Med det mener jeg at det gjerne er lettere å
høre selve høyttaleren og hvor den er plassert
i lydbildet når kabinettene og frontbaffelen er
store. Små høyttalere har ofte en tendens til
lettere å forsvinne i lydbildet, slik at musikken
oppleves som å komme fra hele «veggen» mel-
lom høyttalerne. Special Forty skiller seg ikke
fra disse stereotypiene om fordeler og ulemper
med stativhøyttalere. De forsvinner fullstendig
i lydbildet og er svært presise både i dybde og
breddeperspektivet.
Men skal du ha små høyttalere som er egnet
for å hente ut det dypeste bulderet fra Wagner
og Infected Mushroom, finnes høyttalere som
gjør det mer overbevisende enn Dynaudio-
høyttalerne. Derimot skal du vite at om drivet i
musikken er viktigere enn bare hvor dypt høyt-
talerne spiller, så kan det godt tenkes at Special
Forty er akkurat hva du trenger.
Høyttalerne har nemlig et voldsomt skyv i
den viktige mellombassen. Spill for eksempel
storbandmusikken til Gordon Goodwin’s Big
Phat Band og låta «Sing, Sang, Sung» så er det
et trøkk både i bass, trommer og blåserekke
som overbeviser på disse små høyttalerne. Man
kjenner fysisk lufttrykket. Samtidig er det ikke
til å komme fra at om man spiller «Put On» av
Kanye West og Jeezy, mangler den kjellerdype
bassen som gjør mye av låta (og som på høyt
volum med fullfrekvente høyttalere omtrent er
i stand til å rive hus av grunnmuren sin).
Sett i stedet på Little Feet sin fantastiske
«Long Distance Love» fra 1975-utgivelsen «The
Last Record Album», og man tar seg i å lure på
om det er behov for mer bass i det hele tatt.
Den bassen Special Forty leverer er nemlig
utrolig flott. Det er dynamikk, fylde og detaljer,
men som sagt ikke ordentlig dypbass.
Det med dynamikk, fylde og detaljer er noe
høyttalerne tar med seg opp i mellomtonen
også. Et glimrende eksempel er mezzosopranen
Cecilia Bartoli sin innspilling Sospiri fra 2010,
og henne fremførelse av Giacomelli sin «Me-
rope: Sopsa, non mi conosci». Det er et spor
med kun akustiske kammerorkesterinstrumen-
ter og Bartoli sin fantastiske stemme i sentrum.
Dynaudio-høyttalerne holder stålkontroll på
strykerne, og det er lekende lett å skille de fra
hverandre både klang- og plasseringsmessig,
mens Bartoli sin stemme gjengis med både
pondus og det vellet av klang som stemmen
hennes inneholder. Det er ikke en gang nød-
vendig å like klassisk musikk for å få gåsehud av
dette sporet slik Special Forty gjengir det. Det
skjer fordi høyttalerne har en utrolig åpenhet i
gjengivelsen. Den virker ikke å holde tilbake en
eneste detalj eller en eneste klangfarge.
Apropos klang, så opplever jeg klangbalansen
55 Stereo + 8/17