Hifi » Tannoy Cheviot
20 og 250 watt. Jeg kan selv bekrefte at både
30 rørwatt og 150 transistorwatt fungerer
ypperlig.
Derimot har jeg ikke fulgt Tannoy sin anbe-
falte plassering av høyttalerne slavisk. Produ-
senten mener at høyttalerne minst må ha en
meter fra sideveggene og en halvmeter fra
høyttalerne og til veggen bak dem. I tillegg skal
høyttalerne vinkles såpass mye inn at en tenkt
rett linje fra hver av høyttalerne skal krysse
foran lytteposisjon. Sistnevnte fungerer fint,
men det funker også å ha høyttalerne tettere
på sideveggene. I hvert fall her hos meg. Det
viktigste er uansett å prøve seg fram. Funker
det, så funker det, uansett hva det måtte stå i
en anbefaling.
til tross for at høyttalerne står to meter foran
meg. Det er surround-effekt i bare to kanaler,
og langt fra alle høyttalere klarer det like godt
som Tannoy Cheviot.
Disse lettdrevne høyttalerne har også en
dynamikk som forbløffer. Kanskje ikke alle, men
om du ikke har hørt hornhøyttalere tidligere,
så vil det smekket og brutaliteten Cheviot er
i stand til å levere, få haka de ned på tredje
knappehull i skjorta.
Prøv Chris Mihn Doky sin «The Dapper King”
på høyt volum, så kommer du til å henge i
taklampa når det første slaget på skarptromma
kommer. Er det rart vi elsker denne hobbyen?
Cheviot handler imidlertid ikke bare om ma-
krodynamikk. Vel så viktig er det at de ørsmå
start- og stopp-punktene i musikken blir be-
Lyden
handlet ordentlig. Det er viktig i all musikk, men
Her hjemme har det definitivt fungert. Dette
helt essensielt på klassisk musikk. Spesielt når
er musikkformidlere av rang, nesten uansett
du har et helt symfoni-orkester med alle sine
musikksmak. Litt mørke i klangen er de nok, og instrumentgrupper. Skal musikkgjengivelsen på
de som var hifi-interesserte på det tiåret da de
stereoanlegget ha noen som helst troverdighet,
første Chevioet så dagens lys, vil nok gjenkjen- er det nettopp mikrodynamikken som avgjør
ne klangbalansen. Tenk Tandberg Sølvsuper-lyd. om orkestermusikken ikke skal bli en eneste
Det betyr en fantastisk mellomtonegjengi-
stor grøt. Det gjør det definitivt ikke her. Bee-
velse med deilig kropp og en klangrikdom så
thovens fiolin-konsert i D-dur innspilt med
kan få fram gåsehuden både titt og ofte. Hør
Wolfgang Schneiderhan som solist og med Ber-
for eksempel på Bodil Niska sin glimrende plate linerfilharmonikerne i ryggen dirigert av Eugen
«Blue» fra 2004 og hvordan den hese tenorsak- Jochum er et fantastisk opptak både musikalsk
sofonen hennes gjengis på «In The Wee Small
og lydmessig. Med Cheviot som musikkformid-
Hours In The Morning». Det er pur lydmagi.
lere, forsvinner høyttalerne i lydbildet og i en
Noe av dette skyldes at det store 12-tom-
halvsirkel foran med sitter hele symfoniorkes-
mers-elementet står for all lyd opp til 1100
teret. Med øynene igjen kan jeg lekende lett
hertz, og at resten leveres av et enkelt diskan-
plukke ut instrumentgruppe for instrument-
telement midt i 12-tommeren. Det gjør at all
gruppe. Milde himmel sånn dette spiller.
lyden kommer fra det samme punktet, såkalt
Hoppet blir langt fra Schneiderhan til Stephen
punktkilde, og gir en sammenheng i lyden som
Bruner eller Thundercat som er artistnavnet til
må oppleves. Her trenger man ikke bekymre
amerikaneren, men skal du virkelig teste anleg-
seg om faseproblemer og plassering av ulike
get ditt, skal du sette på albumet «Drunk» som
elementer og justering av delefilter for å få det
kom i fjor og gjerne låta «Show Me The Way».
til å låte som én høyttaler, og ikke flere som tar Det låter aldeles formidabelt det også. Bassen
for seg hver sine frekvensområder.
er groovy som få, og høyttalerne får virkelig
Q-sound-effekten på «Too Much Rope» fra
foten til å gå. Likevel er det på låter som dette
«Amused To Death» av Roger Waters, viser
at man innser høyttalernes største begrens-
hvor bra disse høyttalerne er fasemessig, for
ning, mangelen på dypbass. Det samme skjer
her har du lydeffekten av heste-ekvipasjen
med Infected Mushroom, techno-duoen fra
og racerbilen rett ut til siden fra lytteposi