Hifi » Devialet Phantom Gold
jeg hadde Silver-modellen plassert på nøyaktig samme sted foran meg i stua , for litt over et år siden . Stemmen til Cohen er skremmende tilstedeværende . Den er dyp som en brønn , den er nær , og den er svært troverdig tegnet opp foran meg . Jeg har hørt You Want it Darker , i flere andre sammenhenger , og den har en tendens til å bli altfor stor både i bredde og høyde . Det er nesten som om de fleste stereoanleggene jeg har hørt ikke har nok krefter og kontroll til å holde den på plass innenfor yttergrensene av to høyttalere . Og når jeg setter på den deilige og flytende elektronikaen til danske Trentemøller , og hører det enorme fundament den har i bassen , er dette mer enn bare dypt . Det er også stort , kraftfullt og presist . Vanligvis må man stable opp en haug med dyre subwoofere for å få tilsvarende dybde og kontroll . Likevel kan jeg ikke si at det blir for mye , heller . Bassen er overraskende godt balansert og stram , og så dynamisk og rytmisk som man kan forlange av noen høyttaler under omtrent hundre tusen kroner . Men det er jo ikke bare på grunn av bassen man betaler et stykke over 50.000 . - kroner for et par høyttalere . De skal jo helst spille musikk som ikke kun er for bass-fantaster også . Og helst skal den jo spille både pop , rock , klassisk og opera på en måte som gjør at den konkurrerer med hva som helst der ute .
Musikkopplevelsen Høyttalerne er åpenbart forbedret i mellomtonen og diskanten siden den forrige modellen Phantom Silver . Den hørbare grovkorningen i overgangen mellom diskanten og mellomtonen er redusert kraftig , og detaljene den slipper ut helt i toppen er mye luftigere og lekrere presentert . Det hele er mye mer raffinert og lekkert presentert . Og fordelen av å ha diskanten midt inne i mellomtone-elementet blir ikke klarere enn dette . Du har hele lydbildet lekkert brettet ut foran deg , og det er god plass . For ikke så si kjempegod ! Samtidig er det veldig enkelt å skille hvert enkelt instrument og stemme fra hverandre og det gjelder om det er store orkestre eller kor . Jeg henter frem notatene , og de samme platene jeg hørte på forrige gang . Jeg begynner med Røyksopp og deres The Inevitable End og låta You know I have to go . En ting er at bassen fortsatt nesten er ufattelig dyp og fortsatt vanskelig å forstå , men stemmen er klarere , mer fargerik og detaljert enn sist . Når Røyksopp krydrer lydbildet med litt synth er
39 Stereo + 8 / 16