Hifi » Devialet Phantom Gold
jeg hadde Silver-modellen plassert på nøyaktig samme sted foran meg i stua, for litt over et år siden. Stemmen til Cohen er skremmende tilstedeværende. Den er dyp som en brønn, den er nær, og den er svært troverdig tegnet opp foran meg. Jeg har hørt You Want it Darker, i flere andre sammenhenger, og den har en tendens til å bli altfor stor både i bredde og høyde. Det er nesten som om de fleste stereoanleggene jeg har hørt ikke har nok krefter og kontroll til å holde den på plass innenfor yttergrensene av to høyttalere. Og når jeg setter på den deilige og flytende elektronikaen til danske Trentemøller, og hører det enorme fundament den har i bassen, er dette mer enn bare dypt. Det er også stort, kraftfullt og presist. Vanligvis må man stable opp en haug med dyre subwoofere for å få tilsvarende dybde og kontroll. Likevel kan jeg ikke si at det blir for mye, heller. Bassen er overraskende godt balansert og stram, og så dynamisk og rytmisk som man kan forlange av noen høyttaler under omtrent hundre tusen kroner. Men det er jo ikke bare på grunn av bassen man betaler et stykke over 50.000.- kroner for et par høyttalere. De skal jo helst spille musikk som ikke kun er for bass-fantaster også. Og helst skal den jo spille både pop, rock, klassisk og opera på en måte som gjør at den konkurrerer med hva som helst der ute.
Musikkopplevelsen Høyttalerne er åpenbart forbedret i mellomtonen og diskanten siden den forrige modellen Phantom Silver. Den hørbare grovkorningen i overgangen mellom diskanten og mellomtonen er redusert kraftig, og detaljene den slipper ut helt i toppen er mye luftigere og lekrere presentert. Det hele er mye mer raffinert og lekkert presentert. Og fordelen av å ha diskanten midt inne i mellomtone-elementet blir ikke klarere enn dette. Du har hele lydbildet lekkert brettet ut foran deg, og det er god plass. For ikke så si kjempegod! Samtidig er det veldig enkelt å skille hvert enkelt instrument og stemme fra hverandre og det gjelder om det er store orkestre eller kor. Jeg henter frem notatene, og de samme platene jeg hørte på forrige gang. Jeg begynner med Røyksopp og deres The Inevitable End og låta You know I have to go. En ting er at bassen fortsatt nesten er ufattelig dyp og fortsatt vanskelig å forstå, men stemmen er klarere, mer fargerik og detaljert enn sist. Når Røyksopp krydrer lydbildet med litt synth er
39 Stereo + 8 / 16