BECKSTRØM Tiden for tiden Drabant / Sony Music

POP . de Lillos har et skjevt blikk på verden , men bassisten Lars Fredrik Beckstrøm har et skjevere blikk enn alle de andre i bandet . Med låter som « Den Feite Mannen » og « Balladen om Kåre og Nelly » lagde han små , bisarre historier . Det fortsetter han med på sitt nye soloalbum .

Litt artig og rart er det at han tekstmessig nærmest lager oppfølgere til noen Lars Lillo- Stenberg-sanger . Den brustne kjærligheten når Beckstrøm synger « du må ikke tro jeg savner deg » kan jo minne litt om « Glemte minner ». Og historien om « Joffen » får tankene til å gå til « Kokken Tor ». Tekstmessig går han fra kjærlighet til død og mange tekster er så gode at de kunne blitt gitt ut mellom to permer .

Musikalsk beveger han seg et godt stykke unna de Lillos med en sær blanding av visesang og norsk / irsk / spansk folkemusikk . Det hele sparsomt instrumentert med akustisk gitar i front . Det låter bra , men jeg føler dessverre at det mangler litt av de virkelige gode melodiene .

Vi er blitt bortskjemt med ekstremt bra lyd på de Lillos-platene , og det er mye å glede seg over på denne platen også . Ekstremt klart og fint vokalopptak og svært livaktig gjengivelse av alle de akustiske instrumentene . Men et lite minuspoeng for at platen ikke har den bredden og spesielt dybden vi ønsker i miksen . SW .

JOSHUA REDMAN , BRAD MEHLDAU , CHRISTIAN MCBRIDE , BRIAN BLADE LongGone Nonesuch Records Inc

JAZZ . På 70-tallet dannet Keith Jarret kvartett sammen med Jan Garbarek , Jon Christensen og Palle Danielsson . Sammenspillet mellom de fire var magisk .

Det samme skjedde på begynnelsen av 90-tallet når den lovende saksofonisten Joshua Redman dannet kvartett med de « up and coming » -jazzfantomene , pianisten Brad Mehldau , bassisten Christian McBride og trommisen Brian Blade . Nå er kvartetten kanskje jazzens største stjerner på hvert sitt instrument , men på « LongGone » klarer de å beherske seg og skape en helhet som er større enn delene .

Brian Blade bruker sine grasiøse slag på cymbalene og fengslende rytmeskifter til å fremheve Mehldau og Redman sine melodi- og sololøp . Mens bassen til McBride følger tett på trommene til Blade .

Mange jazzplater begir seg ut på altfor lange og kjedelige soloer . På denne platen holder man seg heldigvis hardt til melodiene som man stadig utfordrer på nye måter . Det eneste ankepunktet er at selve melodiene ikke alltid er like spennende .

Bra dynamikk og instrumentklang på denne platen , men dessverre er instrumentene plassert for nære hverandre i midten av lydbildet . Skikkelig irriterende siden det gjør det vanskeligere å høre hva hvert enkelt instrument spiller . SW .

78 Stereo + 7 / 22