+ HIFI
» Hegel P30A og H30A
detaljer og et så åpent og klart lydbilde , kan det lett vippe over i det analytiske og kjølige , men gjør det heldigvis ikke . Likevel får du ikke den nødvendige varmen for å kunne redde de skranglete Rolling Stones-platene dine . Det som kommer ut av høyttalerne er en nøytral og høyst troverdig musikalitet - helt uten skarpe kanter eller hardhet i diskantområdet .
Selv om Hegel selv snakker mye om diskanten og bassen , er det kanskje mellomtonen og i mellombassen den skiller seg fra annet utstyr jeg har hatt til test . Den har tempo , presisjon , detaljer og en helt rå dynamikk som gjør musikken herlig engasjerende og veldig morsom å lytte til , og det smeller godt samtidig som mellomtonen både er glatt og raffinert .
Veldig allsidig
De fleste forsterkere og elektronikk flagger ganske fort hva som er favorittmusikken , men det blir fort tydelig at Hegel-settet har så minimal påvirkning på det musikalske signalet den behandler at musikken får leve sitt eget liv . Er musikken bra spilt inn har sjanger og kompleksitet knapt noe å si . Selv betydelige og godt befolkede orkesterverk sender den igjennom uten hørbar påvirkning .
Som vanlig er det stiligste og morsomste opplevelsene knyttet til instrumenter du har et forhold
til . Ja , det er veldig tøft å spille Trentemøller på litt høyt volum , men de syntetiske klangene blir ofte mer en akademisk øvelse enn musikk jeg koser meg med , og snakker ikke til meg slik strengeinstrumenter , strykere , blåser og stemmer som oftest gjør – når ting er skikkelig på plass .
Etter noen runder med musikk står det klart for meg at det å utfordre dette oppsettet slik at det kneler og avslører sine svakheter er heller vanskelig . Det er like greit å snu på flisa og se hva oppsettet kan gjøre med musikk jeg spiller veldig ofte , og som jeg kjenner godt .
Et av sporene jeg benyttet er Porcupine Tree og deres The Sound of Muzak , og allerede i åpningen avslører oppsettet seg som særdeles dynamisk og ryddig . Gitar og en ganske heftig innspilt skarptromme sitter som et skudd dynamisk sett , men det er mer her . Når det drar seg til ( gitarsolo ) blir sporet ofte litt uryddig , men her er det forbausende godt på plass . Lydbildet er gedigent i både bredde og dybde , og fokuset på stemmen og instrumentene er utrolig bra .
Jeg fortsetter med Mari Boine og hennes Eallin , og jeg kan ikke huske å ha hørt innledning så kontrollert som dette tidligere . Ikke resten av låten , heller , må det sies . Trommene er brønndype , men veldig kontrollerte og stramt gjengitt . Den svevende stemmen til Boine har flott klang , er
57 Stereo + 7 / 22