Musikk »

TORUN ERIKSEN Luxury and Waste Jazzland Recordings

TORD GUSTAVSEN TRIO The Other Side ECM

POP / JAZZ . Telemarkingen Torun Eriksen har gjennom hele karrieren beveget seg i grenselandet mellom jazz og pop , og slik er det også på Luxury and Waste som kom 7 . september . Plata er hennes første siden 2016 , men selv om det ikke er spesielt lenge siden , er det en helt annen Torun Eriksen vi møter på den nye plata . Her er det nemlig skåret helt ned til beinet . Det gjør hun sammen med bassist Kjetil Dalland . Slik at det stort sett er bass og vokal som dominerer lydbildet med enkelte innslag av tangenter . Det morsomme er at låtene er spilt inn live i studio uten pålegg i etterkant . Det gir en nerve i innspillingen som man kanskje ikke hadde fått om opptaket hadde vært gjort i flere runder . Samtidig gjør det at her er det omtrent bare melodiene og tekstene som bærer låtene , og det klarer de fint . Eriksen er nemlig en eminent låtskriver . Lydmessig er det også meget bra . Det er veldig mye luft i opptaket , og den småhese stemmen til Eriksen gjengis praktfullt . Det samme med bassen til Dalland . Kanskje kunne den vært enda et lite hakk skarpskåren for å være helt der oppe slik som på innspillinger med Brian Bromberg og Tord Gustavsen Trio , men det er ikke mye om å gjøre . Dette er veldig bra på alle måter . RES .

JAZZ . Da Tord Gustavsen Trio debuterte på plate i 2003 var gjennomslagskraften så stor at oppfølgeren « The Ground » gikk rett inn på 1 . plass på VG-lista . En liste som vanligvis domineres av listepop . I 2007 etter den tredje trio-utgivelsen var det imidlertid slutt for trio-formatet for pianist Tord Gustavsen , trommeslager Jarle Vespestad og bassist Harald Johnsen . Siden har det blitt utgivelser med kvartetter , kvintetter og andre musikere fra inn- og utland . Nå er imidlertid ventetiden på en ny trioplate slutt , og for et fantastisk album det er blitt . Det er noe med trioformatet som gjør at musikerne ikke kan gjemme seg bort , og den nye bassisten Sigurd Hole som har overtatt etter Johnsen som døde altfor tidlig for sju år siden , er rett og slett gnistrende i samspill med de to opprinnelige trio-medlemmene . Musikken er som før melankolsk , mollstemt og melodisk og så deilig fri for overdreven instrument-onani . Det er så nakent og rett på at det er en fryd enten det er Gustavsen selv som har komponert , eller de gangene han tar melodier fra eksempelvis Bach og rekomponerer dem . Det er ekstremt delikat . Lyden kunne jeg skrevet en bok om , men dette er audiofil referanseklasse . Ferdig snakka . Årets beste jazz-skivet til nå . RES .

Stereo + 7 / 18