Hifi » Pylon Ruby 25
Lyden av Ruby
Det er alltid en liten spenning knyttet til det å
koble til langt billigere utstyr enn det man pleier
å spille på til vanlig, og spranget ned fra mine
egne referansehøyttalere fra Audiovector er stort
økonomisk.
Jeg klarer likevel ikke å holde tilbake et stort smil
når jeg første gang hører musikk på Ruby 25. På
den finske vokalgruppa Club For Five sin makeløse
versjon av Dire Straits-klassikeren «Brothers In
Arms» forsvinner høyttalerne fullstendig i lydbil-
det, mens musikken bretter seg ut i hele rommet
med stor presisjon i hvor de ulike sangerne plas-
seres. Den dybden og klarheten stemmen til bass-
stemmen i kvintetten presenteres med får hårene
til å reise seg på armene mine.
På «Take The Power Back» fra den selvtitulerte
debutskiva til Rage Against The Machine, blir
jeg bokstavelig talt slått av hvor voldsom bass-
gjengivelsen er. Der jeg vanligvis plasserer høyt-
talerne blir det rett og slett for mye bass, og den
blir litt utflytende. Så til tross for at høyttalerne
har bassrefleksporten nederst på fronten, måtte
det litt ekstra jobbing til med plassering før det
satt skikkelig. Det skal man imidlertid ta seg tid
med uansett høyttaler. Det betaler seg nemlig så
godt som alltid. Med Sonic Design dempeføtter, og
plassert omtrent 80 centimeter fra sideveggene
og omtrent en meter fra veggen bak høyttalerne
(målt fra diskantene), så satt det som en kule. Da
kunne jeg spille ekstremt høyt og bassen var kon-
tant, definert og med voldsom kraft. Uten et hint
av tilgrøting. Det var rett og slett sjokkerende bra.
«Seeya» med Colleen D’Agostino og Deadmau5
bare bekrefter dette. Bassen er så kontant at
den kan brukes som hjertekompresjon i nødsi-
tuasjoner.
Ruby 25 er imidlertid ikke bare en rock n’ roll-
høyttaler. Den siste plata til Tord Gustavsen Trio,
«The Other Side», som er anmeldt lenger bak i
magasinet, viser at høyttalerne også kan være inn-
smigrende og full av nerve selv på så rolig musikk.
Pianoklangen er praktfull og både trommer og
bass blir utrolig flott gjengitt.
Det samme med den femte fiolinkonserten til
Mozart i A-dur spilt av Wolfgang Schneiderhan
og Berlin-filharmonikerne under ledelse av Eugen
Jochum. Her bretter hele symfoniorkesteret seg
utover, og de ulike instrumentgruppene er det
enkelt å høre hvor sitter i det store, brede og dype
lydbildet.
Nå vokser heller ikke Ruby 25-treet helt inn i
himmelen i absolutte termer, for med Barenboim
ved taktstokken på Anton Bruckner sin 1. symfoni
i C-moll, så hører man at høyttalerne mister ørlite
oversikt det på de aller heftigste partiene. Da skal
du imidlertid vite at jeg har søkt med lys og lykte
etter musikk som kan utfordre høyttalerne til det
maksimale. Det tok litt tid.
Det morsomme er uansett at dette er høytta-
lere som spiller alle sjangre uten problemer, og
57 Stereo + 7/18