79
Musikk »
ELLEN ANDREA WANG
Blank Out
Jazzland
2017
JAZZPOP. Ellen Andrea Wang debuterte med
et brak som soloartist i 2014 med plata «Di-
ving», og selv om hun har kommet ut med plate
i sitt andre prosjekt, Pixel, siden «Diving», er det
«Blank Out» som må regnes som debut-oppføl-
geren. Wang spiller kontrabass, piano og synger
og har også skrevet melodiene, mens Martin
Hagfors står for tekstene. Det er nesten umulig
å ikke trekke paralleller til en annen kjent artist
som blander jazz og pop og som spiller bass
og synger, Esperanza Spalding, men Wang står
ikke tilbake for sin amerikanske kollega. Dette
er intelligent og fengende musikk der Wang sin
stemme er mer fremtredende enn bass-spillet,
og der pop-preget ofte er sterkere enn jazzpre-
get, men på låter som for eksempel «Electric»
og «Accord de Paris» drar Wang fram bass-spill
som minner oss på at hun kan sin jazz. Uansett
sjanger er dette rett og slett en gnistrende god
plate med stor variasjon. Lyden er også veldig
bra om ikke helt i referanseklasse. Lydbildet er
bredere enn det er dypt, men presisjonen er
god. Det kunne nok vært en tanke mer luft mel-
lom instrumentene for å få fram mer av enkelt-
instrumentenes egenart og dynamikk på de litt
mer komplekse låtene, mens det låter veldig
flott og da særlig opptaket av Wang sin stemme
på roligere låter. RES.
MUSIKK
LYD
QUEENS OF THE STONE AGE
Villains
Universal Music
ROCK Queens of the Stone Age (QotSA)
finner ikke opp hjulet på nytt med albumet
«Villains». Men du verden så tøffe riff og fen-
gende rock de skaper. Dette er sånn musikk
du bare må digge til. Det er nærmest umulig
ikke å spille luftgitar.
På sitt syvende album har de fått med Mark
Ronson (bak hit`en «Uptown Funk») som
produsent, og det gjør at det ikke er noe å si
på partystemningen på albumet. Ronson har
lurt inn et par dansesko i miksen av steinhar-
de gitarriff. Det er bra at QotSA fortsatt kan
være oppfinnsomme med hvordan de krydrer
sin knallsterke rockemiddag. Særlig de klare
referansene til 70-tallsrock på albumet kler
frontfigur Josh Homme og bandet hans.
Lydmessig klarer Josh seg bedre enn ban-
dets tidligere trommis Dave Grohl og hans
Foo Fighters. Lydbildet er dessverre for
komprimert når det er fullt øs av gitarer, men
i motsetning til Foo Fighters det er lettere
å skille mellom gitarene og det er heldigvis
plenty av potent bass i miksen. Det gjør at
lydbildet blir rikere og mer rocka.
Etter 19 år viser Queens of the Stone Age
at de ikke er blitt gretne gamle gubber, men
livsglade og energiske partyløver. Takk for
det! SW
MUSIKK
LYD
Stereo + 7/17