Musikk »
ACTION BRONSON Blue Chips 7000 Atlantic
HIP HOP Det er ikke bare lekker jazz og strømlinjeformede hi fi-produksjoner som får MQA-behandling i disse dager. Det litt smårufsete « garasje »-hip hop-albumet til rapperen Action Bronson fra Queens i New York var ikke akkurat det jeg hadde ventet å finne i Masterskatalogen til Tidal. Platen blir likevel ikke mer glattpolert av den grunn og dette albumet går ikke inn i historiebøkene som en hi fi-referanse. Han er en rapper så sløy og tilbakelent at han nærmest faller når han spytter sine rim. Det hele over en old school beat fylt av fiffige sampler og en funky soul atmosfære. Stilen er herlig uanstrengt og humoristisk. Her er lite selvransakende og verdensanskuende rap. Blue Chips 7000 er tredje og siste kapittel i mixtape-samlingen Blue Chips. Denne gangen på et stort plateselskap. Så han han kunne ikke stjele sampler fritt denne gangen. Dermed ble det ingen Peter Gabriel eller Elton John. Men han klarer likevel å blande store doser av 70- og 80-talls sampler inn i miksen. Blant annet den kule « Everbody Loves The Sunshine » av Roy Ayers Ubiquity og en svært overraskende sample av 80-talls synth-pop-bandet China Crisis. Action Bronson er hip hop`ens svar på Rema 1000: « Det enkle er ofte det beste ». For dette er ikke komplisert. SW
FOO FIGHTERS Concrete and Gold Sony Music Norge
ROCK – Jeg beklager hvis jeg er litt sløv, men jeg drakk en flaske whisky i går. Slik startet et intervju jeg gjorde med Dave Grohl for nesten ti år siden. Det er noe lite selvhøytidelig og herlig folkelig ved det utsagnet. Slik er også Dave Grohl og Foo Fighters nye album. De tar ikke fem øre for å kjøre på med et fengende refreng og et totalt oppbrukt hook for å skape nok en sang fansen elsker. For de bryr seg svært lite om pompøse besserwisser som forteller dem hvordan de skal gjøre musikken kul og banebrytende.
Denne gangen har de latt seg inspirere av 70-tallets rock. Her er både gjenkjennelige rockeriff og storslåtte lydbilder hentet rett fra tidsepoken. Referansene til Beatles og Pink Floyd er klare. Tittelmelodien « Concrete and Gold » kunne vært skapt av en litt råere versjon av Pink Floyd. Men en ting har de ikke lært fra Pink Floyd: Det å skape fantastisk lyd. Noen låter starter bra med fantastiske lydpanoramaer, men med en gang de tunge gitarriffene kommer blir lyden komprimert, grøtete og uten bassfundament. Alle rockeband burde gå på skole hos Rage Against The Machine for å forstå hvordan du kan både ha knallharde gitarer og god lyd. Dårlig lyd, men heldigvis bra musikk fra Foo Fighters. SW
81 Stereo + 7 / 17