Musikk »
ACTION BRONSON Blue Chips 7000 Atlantic
HIP HOP Det er ikke bare lekker jazz og strømlinjeformede hi fi-produksjoner som får MQA-behandling i disse dager . Det litt smårufsete « garasje » -hip hop-albumet til rapperen Action Bronson fra Queens i New York var ikke akkurat det jeg hadde ventet å finne i Masterskatalogen til Tidal . Platen blir likevel ikke mer glattpolert av den grunn og dette albumet går ikke inn i historiebøkene som en hi fi-referanse . Han er en rapper så sløy og tilbakelent at han nærmest faller når han spytter sine rim . Det hele over en old school beat fylt av fiffige sampler og en funky soul atmosfære . Stilen er herlig uanstrengt og humoristisk . Her er lite selvransakende og verdensanskuende rap . Blue Chips 7000 er tredje og siste kapittel i mixtape-samlingen Blue Chips . Denne gangen på et stort plateselskap . Så han han kunne ikke stjele sampler fritt denne gangen . Dermed ble det ingen Peter Gabriel eller Elton John . Men han klarer likevel å blande store doser av 70- og 80-talls sampler inn i miksen . Blant annet den kule « Everbody Loves The Sunshine » av Roy Ayers Ubiquity og en svært overraskende sample av 80-talls synth-pop-bandet China Crisis . Action Bronson er hip hop`ens svar på Rema 1000 : « Det enkle er ofte det beste ». For dette er ikke komplisert . SW
FOO FIGHTERS Concrete and Gold Sony Music Norge
ROCK – Jeg beklager hvis jeg er litt sløv , men jeg drakk en flaske whisky i går . Slik startet et intervju jeg gjorde med Dave Grohl for nesten ti år siden . Det er noe lite selvhøytidelig og herlig folkelig ved det utsagnet . Slik er også Dave Grohl og Foo Fighters nye album . De tar ikke fem øre for å kjøre på med et fengende refreng og et totalt oppbrukt hook for å skape nok en sang fansen elsker . For de bryr seg svært lite om pompøse besserwisser som forteller dem hvordan de skal gjøre musikken kul og banebrytende .
Denne gangen har de latt seg inspirere av 70-tallets rock . Her er både gjenkjennelige rockeriff og storslåtte lydbilder hentet rett fra tidsepoken . Referansene til Beatles og Pink Floyd er klare . Tittelmelodien « Concrete and Gold » kunne vært skapt av en litt råere versjon av Pink Floyd . Men en ting har de ikke lært fra Pink Floyd : Det å skape fantastisk lyd . Noen låter starter bra med fantastiske lydpanoramaer , men med en gang de tunge gitarriffene kommer blir lyden komprimert , grøtete og uten bassfundament . Alle rockeband burde gå på skole hos Rage Against The Machine for å forstå hvordan du kan både ha knallharde gitarer og god lyd . Dårlig lyd , men heldigvis bra musikk fra Foo Fighters . SW
81 Stereo + 7 / 17