Intervju » Kari Rueslåtten
platene, men lydmessig er det ingen tvil om
at Silence is the only Sound er den som står
stødigst. Der jobbet vi veldig mye med lyden –
og var veldig bevisst på den - før vi begynte å
spille den inn.
Den neste hun velger seg, er debutplata Spin-
delsinn. Den kom ut for nøyaktig 20 år siden.
- Den har jubileum i år, og kanskje var vi litt
pionerer ved å blande det programmerte og det
akustiske. Programmert musikk hadde begynt å
komme, men det var veldig tungvint å program-
mere. Vi måtte ha disketter for å føre data over,
og vokalen kunne ikke tas opp på harddisk, så
den ble lagt på tape ved siden av og deretter
syncet mot det programmerte. Spindelsinn var
en produksjon vi jobba veldig mye med for å
få lyden til å bli så bra som den ble, og for å få
integrert det akustiske i det digitale lydbildet.
Kari Rueslåttens tre plater på den øde øya
- Den første må bli Tori Amos med Little
Earthquakes. Den kom ut da jeg var 18 år, og
jeg synes det var kult med en dame som sang
og spilte piano og likevel var litt rocka. Ikke at
det var metal, men det var ikke så glatt. I til-
legg hadde hun sitt eget uttrykk og tekster som
meldte noe. Det var både ærlig og sårbart.
- Jeg er jo glad i Haugtussa av Grieg, og Anne
Sophie von Otter har gjort fine ting. Jeg er
veldig glad i klassisk musikk og har sunget klas-
sisk i mange år. Jeg gjør ikke det lenger, for nå
synger jeg bare mine egne ting, men jeg savner
det litt. Klassisk sang er et eget fag.
- Den siste blir Diamanda Galas som ga ut en
plate som heter The Singer. Den gjorde veldig
inntrykk, og jeg ble så inspirert av den plata.
Hun var jo performance med griseblod og alt,
men så plutselig kommer hun og er bare sange-
ren. Her kommer hun veldig nært. Jeg vet ikke
hvem som fortalte henne at hun burde gjøre
en sånn plate, men jeg er veldig glad for at hun
gjorde det. Den hører jeg veldig mye på.
71 Stereo + 7/17