Reportasje » Hjemme hos Frank Børre Hansen
Utvidet musikksmak
Når han spiller musikk, blir det mest vinyl, og favorittplata er
Speak of the Devil med Ozzy Osbourne.
- Da jeg var liten gutt hørte jeg noen heavyfyrer spille Iron
Man/Children of the Grave med Ozzy Osbourne på en ghet-
toblaster. Det var så tøft. Black Sabbath og Ozzy Osbourne ble
heltene, minnes han.
Speak of the Devil hadde han ba re på kassett da han var
yngre, og de LP-platene han hadde ble gitt bort sammen med
platespilleren da han gikk over til streaming for en del år siden.
- Det angret jeg på siden, og fortalte det også til en kompis.
Jeg visste ikke en gang at han hadde en platesamling, men den
ga ham bort til meg, til tross for at jeg advarte ham. I den sam-
ling var Speak of the Devil, sier han gledesstrålende.
Han spiller fremdeles mye heavy, og trekker fram både Metal-
lica og Avenged Sevenfold som favoritter, men når han tester
plater, kan det dukke opp helt andre ting.
- Roger Waters sin Amused To Death sine Qsound-effekter
er fine å bruke til oppsett av høyttalere, og Infected Mushroom
er artig musikk å høre på. Det hørte jeg aldri på da jeg hadde
Dynavoice-høyttalerne. Jeg hadde ikke hørt om dem en gang,
sier han.
For med bedre anlegg har musikksmaken utvidet seg.
- Jeg spiller fremdeles det jeg spilte før, men nå hører jeg på
mye mer annen musikk også. Jeg hørte jo aldri på Kari Bremnes
før, men det kan jeg godt gjøre nå, ler Frank Børre.
Slik låter det
Det er ikke til å komme fra at et eget lytterom gir noen mu-
ligheter folk som må ha anlegget i stua, ikke har. I et sånt rom
kan man blodtrimme tiltak kun med tanke på best mulig lyd, og
hos Frank Børre låter det veldig bra. Klangbalansen er relativt
nøytral, kanskje ørlite på den
varme siden, men det er luft
og detaljer i massevis oppover.
Selv med så mange absorben-
ter virker det ikke overdem-
pet, og dynamikk og klang
er det mer enn nok av. Selv
på veldig høyt volum, så har
anlegget full kontroll, og det
uansett musikksjanger. Ozzy
skreller malingen av veggene,
uten at det blir vondt å høre
på, mens vokaljazz er så inn-
smigrende som det skal være.
Fronthøyttalerne er også dratt
såpass langt ut på gulvet at
dybdeperspektivet er veldig
bra, og bassen går dyper enn
jeg trodde disse høyttalerne
skulle fikse. Mitt eneste anke-
punkt går imidlertid på bassen.
Høyttalerne står rett på gul-
vet, uten verken spikes eller
dempeføtter. Det kan høres,
for bassen blir litt udefinert
når man spiller musikk, og
dette sprer seg oppover til
nedre mellomtone. Her tror
jeg Frank har en del å gå på,
og jeg vil nok råde ham til å
forsøke seg fram med ulike
underlag på høyttalerne for
å få mer kontroll og detaljer i
bassområdet.
På film var ikke det like
prekært, og på filmen Jack
Reacher som Frank Børre satte
på, var det skyting og lydef-
fekter så voldsomme at jeg for
sikkerhets skyld måtte spørre
enda en gang om han ikke
hadde subwoofer. Det var utro-
lig morsomt og imponerende.
Jeg må bare innrømme at jeg
er misunnelig på rommet hans,
for her ligger alt til rette for
store musikk og filmopplevel-
ser i årevis.
61 Stereo + 7/17