Hifi » Hegel H190
Det nye er at du også kan spille musikk med
Spotify Connect, noe som selvsagt er svært
praktisk. Så får vi etter hvert se om Spotify be-
gynner å sende ut høyoppløste musikkstrøm-
mer. Da kan dette bli svært interessant.
D/A-konverteren er i Hegel H190 er god og
den samme som sitter i storebror H360, men er
ikke programmert til å spille DSD-filer. Digital-
konverteren er så god at jeg knapt ville brydd
meg særlig om å koble til CD-spillere og annet
analogt.
Lettbeint, men samtidig tung
Det tar kun noen sekunder å gjenkjenne god
lyd, og det tar kun noen sekunder å erkjenne
at Hegel faktisk har fått det til igjen. Når vi er
rundt på messer og snakker med hifi-folk er
det mange som mener at Hegel låter lyst og litt
spinkelt. Det må vi i hvert fall sjekke ut om er
sant. For vi har ikke lagt merke til noe av dette i
H90 eller Röst når vi har lyttet til dette hjemme.
Derimot har vi hørt Hegel på demo i butikker
hvor både lokaler og de tilkoblede høyttalerne
får lyden til å ta av litt ekstra i diskanten.
Jeg kobler til et par Canton Reference 3k,
som er en smule allergiske mot forsterkere med
litt slank og spiss diskant. Etter å ha spilt gjen-
nom noen av låtene i spillelista, blant annet
Man in the Long Black Coat med Bob Dylan.
Hegel H190 svarer med en nøytral klang, og en
ganske avslappet, men likevel utrolig detaljert
og luftig diskant som virker forbedret i forhold
til H160. Den har den energien som skal til
når det kreves, men totalinntrykket er at dette
glir veldig lett inn i ørene. Det er mer at du blir
sittende å lytte til hvor mye mer informasjon
det er på enkelte innspillinger, enn det de fleste
forsterkerne i prisklassen evne å hente ut. Kan-
skje har Hegel rett i at ders nye SoundEngine2
er et klart fremskritt. Det låter i hvert fall bedre.
Det skal du ha!
Og så må det jo tas med at forsterkeren er
utrolig stille. Lavt støygulv er nok en av grun-
nene, men også at forsterkeren har en helt
uvanlig evne til å ta pauser mellom transi-
entene. Dynamikken er flott uansett hvilket
frekvensområde vi snakker om, men snerten
forsterkeren har på transienter er rett og slett
imponerende, og det er også måten den avslut-
ter dem og klarer å presse inn litt luft i mellom
dem. Jeg husker en demo oppe hos Hegel hvor
det ble spilt Trentemøller. Platene har en masse
elektroniske triks som på enkelt forsterkere
høres mest ut som digital støy, og i noen tilfel-
ler pink-noise, men som på Hegel H190 løses
opp til digitale synther som spiller sagtannpul-
ser på høye frekvenser. På noen forsterkere
høres dette ut som kun brus og støy, mens det
her høres ut som skarpe, digitale toner, med
en definert tonehøyde. Øret mitt oppfatter at
det er snerten, kjappheten og pausene mellom
transientene som skiller dette fra ren støy.
I forrige utgave hadde vi en test av den nye
Hegel H90. Den var Roy ganske fornøyd med,
men han snakket om at man kom lenger inn
i musikken/opptaket med Hegel. Det samme
mener jeg om H190. Detaljer som nesten er
uhørlige, eller som ligger langt bak i lydbildet
kommer frem og gjør lydbildet rikere. Selv om
du helt sikkert har hørt absolutt alt som foregår
i en innspilling, blir det likevel en engasjerende
opplevelse å få det hele presentert uten å
egentlig anstrenge seg noe særlig. Lyden kom-
mer til deg med alle sine farger og klanger, uten
39 Stereo + 7/17