CHICAGO Born For This Moment BMG 2022

POP / ROCK . Chicago hadde sin storhetstid på 1970- og 1980-tallet , men 40 år etter « Hard to say I ’ m Sorry » er det fremdeles liv i ett av de lengstlevende bandene på kloden . « Born for this moment » er deres 38 . album siden debuten i 1967 , men det første ordentlige studioalbumet på åtte år – og med unntak av juleplata som kom i 2019 , det første med Neil Donnell som vokalist . Til tider kan han nesten låte som Peter Cetera , men bare nesten . Tre av bandmedlemmene har vært med hele tiden , og man kunne jo frykte et album for hardcorefansen , men Born for this moment er en veldig positiv overraskelse . Det er gode låter , friske arrangementer , og både godt spilt og sunget . Blåserekka som Chicago-sounden er kjent for , er til stede i fullt monn . Det svinger kanskje mer enn det rocker , uten at det gjør noe . Lyden er gnistrende , spesielt gjelder det trommer , bass og vokal . Jeg kunne tenkt meg enda mer fyr i teltet på lyden av blåserne , men man kan vel ikke få alt . Trøsten får være at låta Firecracker er en av mange høydepunkter som anlegget ditt ikke har vondt av om du spiller høyt . Dette er faktisk en liten godbit av en plate , og det trodde jeg ikke jeg skulle si om en Chicago-skive i 2022 . Denne bør du høre . RES .

ERASURE Day-Glo ( Based on a true story ) Mute Records 2022

POP . Vince Clarke var en av synth-popens pionerer da han dannet Depeche Mode for over 40 år siden , men etter debutplata dannet han i stedet først Yazoo sammen med Alison Moyet før duoen Erasure ble dannet i 1985 sammen med Andy Bell . Siden har de holdt sammen og levert den ene pop-perlen etter den andre . Derfor er overraskelsen stor når Day-Glo ( Based on a true story ) viser seg å være noe helt annet . Åpningssporet høres ut som en blanding av tidlig 80-tallssynth , Jean Michel Jarré og progrock , og slik fortsetter strengt tatt hele plata . Utgangspunktet var faktisk Neonplata som kom ut i 2020 , men Vince Clarke har dekonstruert samtlige låter og funnet noe i dem som han har lekt seg med under pandemien . Så har han sendt over musikken til vokalist Andy Bell som har lagt på lag på lag med vokal , som regel ordløst . Det er blitt ekstremt vakker og eksperimentell synthpop som man kan høre mange ganger og stadig vil du oppdage nye ting . Lydbildet stort i alle retninger . Kanskje ingen audiofil godbit , men det er så mye retro-synthlyder her at en gammel synth-freak som meg ikke kan si annet enn at dette også lydmessig er en skattekiste , selv om lydkvaliteten totalt sett « bare » er veldig bra . RES .

Stereo + 6 / 22