+HIFI
» Primare R35
også en for anledningen innlånt Denon DL-103 i
R-utgave var innom spilleren. Mest for å sjekke
ut om det skjer noe av betydning med en «low
output» MC-pickup når signalet behøver en ekstra
forsterkning.
Balansert og lettflytende lyd
Kun sekunder ut i første spor er det klart at
Primare R35 lager et stort og flott tredimensjonalt
rom, og den gjør det uten å overfokusere på
enkelte instrumenter eller enkelte områder av
frekvensområdet. Lyden er veldig godt balansert,
dynamikken er utmerket og lyden er ryddig
og presist gjengitt. Med en rimeligere RIAA er
det helt åpenbart at Primare R35 er enda mer
ryddig, og virker klarere og mer gjennomsiktig
– særlig når lydbildet har mange lag og større
instrumenteringer.
Fokuset på stemmer og instrumenter er glimrende,
og gjør musikkopplevelsen troverdig og naturlig.
Stemmene er tegnet opp dønn i midten, med
resten av bandet eller orkesteret flott og ryddig
plassert i både bredde og dybde på baksiden.
Lyden flyter veldig uanstrengt og avslappet
med begge pickup-ene, men det er også noe som
skiller Primare R35 fra den rimeligere RIAA-en.
Lydsignaturen til pickup-ene spiller en større rolle
i å forme musikkopplevelsen på R35, og viser
tydeligere frem forskjellene dem imellom. Det
sier litt om presisjonsnivå, men også noe om at
det med en helt rimelig RIAA kanskje ikke betyr
all verden hva slags pickup du kjøper deg – eller
hvilken platespiller. Ortofon og Denon er jo ikke
akkurat kjent for å ha identisk klangbalanse og
spillemåte. Her spiller Denon litt mer forsiktig og
avslappet, men med nydelig oppløsning i diskanten,
mens Ortofon har heftigere dynamikk, mer
tyngde og flott fremdrift. Nå er det ikke slik at
Denon 103R mangler trykk med de riktige innstillingene,
men den blir via R35 likevel overgått av
et levende og ganske så engasjerende lydbilde fra
Ortofon M2 Black. Med sistnevnte pickup får også
lyden mer energi, og at for eksempel cymbaler og
kubjeller er mer metalliske og skarpere enn det
vi hører på rimelige RIAA-er. Det er interessant
å høre at R35 ikke holder noe tilbake, og ikke på
noen måte glatter ut eller pakker inn lyden, men
også kliner til der det behøves for å være så ærlig
som overhodet mulig til kildematerialet. Likevel
er det ikke hardt, anstrengt eller øretrettende
slik at det ødelegger lytteopplevelsen. Glimrende
oppløsning sørger for at det. Bare ikke kjøp den
og tro at den er varm, innbydende og tilgivende,
for det er den ikke.
Det går selvsagt an å eksperimentere litt med
innstillingene, og på den måten påvirke lyden,
men det blir fort en hobby helt for seg selv med
et nesten uendelig sett med kombinasjonsmuligheter.
43 Stereo+ 6/20