Stereo+ Stereopluss 6/2018 - Page 44

Hifi » Ayre EX-8 som tøys, men vi hatt utstyr som avgjort har blitt bedre underveis. Forsterkeren vi fikk inn er både innspilt og med programvaren oppdatert – heldigvis. De første minuttene blir preget av en smule overraskelse. Egentlig burde jeg kanskje ikke bli det, etter å ha hatt noen nydelige opplevelser med EX-5 tidligere, men EX-8 har noen kvalite- ter som blir tydelige temmelig fort. Lydbildet er uvanlig luftig og stort, det er detaljert og ekstremt gjennomsiktig, og det virker samtidig veldig naturlig og avslappet, selv om det absolutt ikke er tilbakelent eller forsiktig. Det har flott mi- krodynamikk, og lydbildet er veldig rikt på farger og kontraster, og så lenge du spiller på vanlige lyttevolum er også dynamikken strålende. I det hele tatt har den mange egenskaper som havner på plussiden. Den har ikke den mektige tilstedeværelsen og den majestetiske lyden til Hegel H590, men du kan ikke ta fra Ayre EX-8 at den låter veldig flott og musikalsk. Den er liksom mer intim, i stand til å uttrykke et stort følelsesregister, og skaper en flott opplevelse av nærhet. Jeg spiller litt Celicia Bartoli, og hennes tolkning av Giacomellis Sposa, non mi conosci, og får opp et scenebilde jeg knapt har hørt i denne prisklas- sen. Jeg sitter i en litt mindre sal enn med Hegel H590, og orkesteret virker ikke like omfangsrikt, men du verden for en detaljering! Den gir nydeli- ge orkesterdetaljer, en helt uvanlig innsmigrende stemme og en definisjon av scene og opptaksrom som går utenpå det meste. Og den gjør jobben enten du kjører analogt eller digitalt. Selv om den har en DAC som er så vidt litt mer akademisk enn iFi Pro iDSD i rørmodus, men som likevel ikke er spiss eller kald. Det er fristende å gjøre resten av testingen med forholdsvis enkle besetninger og mindre ensem- bler, men det virker ikke som noe av det jeg kan trylle frem av den typen musikk representerer noen utfordring for EX-8. Derfor blir det Tower of Power sin Diggin´ on James Brown. Her er dyna- mikken både i blåserne og slagverket krevende, og det kan blir knallhardt og øretrettende hvis forsterkeren ikke henger med. Det går over- raskende fint, og EX-8 får også demonstrert sin utmerkede evne til å skille mellom forholdsvis like instrumenter. Her er det to trompeter, men det skal godt gjøres å skille klangen fra disse fra hverandre slik denne forsterkeren gjør. Dette er rett og slett ekstremt ryddig. Etta James er en stilig dame og jeg setter på Beware. Den er litt vanskelig å få til åpne seg opp, og den kan lett høres litt rotete ut. Det gjør den ikke her. Stemmen er intens, blåserrekken i bakgrunn er svært og feit, gitarene overraskende livlige og teppet av orgellyder i bakgrunnen låter ekte og analogt. Her er det vanskelig å holde høyrefoten i ro. 44 Stereo + 6/18