Hifi » Ayre EX-8
som tøys, men vi hatt utstyr som avgjort har
blitt bedre underveis. Forsterkeren vi fikk inn er
både innspilt og med programvaren oppdatert –
heldigvis.
De første minuttene blir preget av en smule
overraskelse. Egentlig burde jeg kanskje ikke bli
det, etter å ha hatt noen nydelige opplevelser
med EX-5 tidligere, men EX-8 har noen kvalite-
ter som blir tydelige temmelig fort. Lydbildet
er uvanlig luftig og stort, det er detaljert og
ekstremt gjennomsiktig, og det virker samtidig
veldig naturlig og avslappet, selv om det absolutt
ikke er tilbakelent eller forsiktig. Det har flott mi-
krodynamikk, og lydbildet er veldig rikt på farger
og kontraster, og så lenge du spiller på vanlige
lyttevolum er også dynamikken strålende. I det
hele tatt har den mange egenskaper som havner
på plussiden.
Den har ikke den mektige tilstedeværelsen og
den majestetiske lyden til Hegel H590, men du
kan ikke ta fra Ayre EX-8 at den låter veldig flott
og musikalsk. Den er liksom mer intim, i stand til
å uttrykke et stort følelsesregister, og skaper en
flott opplevelse av nærhet.
Jeg spiller litt Celicia Bartoli, og hennes tolkning
av Giacomellis Sposa, non mi conosci, og får opp
et scenebilde jeg knapt har hørt i denne prisklas-
sen. Jeg sitter i en litt mindre sal enn med Hegel
H590, og orkesteret virker ikke like omfangsrikt,
men du verden for en detaljering! Den gir nydeli-
ge orkesterdetaljer, en helt uvanlig innsmigrende
stemme og en definisjon av scene og opptaksrom
som går utenpå det meste. Og den gjør jobben
enten du kjører analogt eller digitalt. Selv om den
har en DAC som er så vidt litt mer akademisk enn
iFi Pro iDSD i rørmodus, men som likevel ikke er
spiss eller kald.
Det er fristende å gjøre resten av testingen med
forholdsvis enkle besetninger og mindre ensem-
bler, men det virker ikke som noe av det jeg kan
trylle frem av den typen musikk representerer
noen utfordring for EX-8. Derfor blir det Tower of
Power sin Diggin´ on James Brown. Her er dyna-
mikken både i blåserne og slagverket krevende,
og det kan blir knallhardt og øretrettende hvis
forsterkeren ikke henger med. Det går over-
raskende fint, og EX-8 får også demonstrert sin
utmerkede evne til å skille mellom forholdsvis
like instrumenter. Her er det to trompeter, men
det skal godt gjøres å skille klangen fra disse fra
hverandre slik denne forsterkeren gjør. Dette er
rett og slett ekstremt ryddig.
Etta James er en stilig dame og jeg setter på
Beware. Den er litt vanskelig å få til åpne seg
opp, og den kan lett høres litt rotete ut. Det gjør
den ikke her. Stemmen er intens, blåserrekken i
bakgrunn er svært og feit, gitarene overraskende
livlige og teppet av orgellyder i bakgrunnen låter
ekte og analogt. Her er det vanskelig å holde
høyrefoten i ro.
44 Stereo + 6/18