Hifi » Monitor Audio Gold 300
tilfører en smule varme. Fra mellomtonen og
oppover er høyttaleren frisk, ærlig og energisk,
og utrolig detaljert. Litt omtanke i retning av
forsterker og elektronikk bringer denne høyttaleren trygt innenfor rammen av en balansert
gjengivelse.
Jeg går gjerne gjennom et ganske stort antall
innspillinger. De fleste er valgt ut fordi de gjør
det enklere å teste ut forskjellige instrumenter,
stemmer, områder eller har spesielle kvaliteter
i diskant, mellomtone eller bass. Da kommer
som oftest høyttalerens aller beste området
frem, og i dette tilfellet er det nok mellomtonen
hvor denne høyttaleren presenterer seg fra sitt
aller, aller beste. Med en bånddiskant på toppen burde det kanskje være diskanten, men
selv om den er god, lettflytende og luftig er det
i mellomtonen det virkelig skjer. Stemmer, gitar
og blåseinstrumenter spiller av og til så hårreisende bra at gåsehuden brer seg fra armene,
langt bakover på ryggen og helt nedenfor beltet
på olabuksa. Det er selvsagt oppløst og detaljert, men jeg tror den snaue kvadratmeteren
med gåsehud er en kombinasjon av dette, og
en naturlig og utrolig ekte måte å spille musikk.
Spille for eksempel Chris Jones sin Long after
you´re gone eller Midnight Choirs Mercy of
Maria på disse høyttalerne, så skjønner du hva
jeg mener. Sistnevnte er helt klassen for veldig
rørende og bevegende. Kassegitaren kommer
godt frem, og stemmene er gjengitt på en måte
det ikke er så ofte jeg hører i dette prisleiet. Og
så må det jo sies at overgangen mellom mellomtonen og opp til bånddiskanten er fullstendig umulig å avsløre. Vanligvis er det jo små
klanglige forskjeller, men ikke her.
Bassen er overraskende solid, men den er
aller beste når den får lov til å spille rytmikk,
og ikke like fantastisk når den spiller lange
bassdroner slik den får servert på Karunesh sin
Zen Breakfast, og i låte Calling Wisdom. Her får
også diskant og mellomtone vist seg frem med
utfordrende instrumenter som messingboller,
skingrende bjeller og cymbaler av ymse slag. Er
det noe galt med balansen i toppen på en høyttalere går dette på trynet så det synger.
For å få bassen sjekket ut spiller jeg Marcus
Miller sin låt Lonnie`s Lament, og her kommer
bassklarinetten sjeldent tydelig frem. Det er et
av de vanskeligste blåseinstrumentene å gjengi
fordi klangen er så sammensatt og komplisert.
Her åpner klangen opp og du får et tydelig bilde av et helt instrument flott plassert i
lydbildet. Når Miller begynner å massere basstrengene er det som om de står vibrerende i
rommet foran deg, og det er herlig dypt, stramt
og snertent. Det er vanskelig å påstå, selv om vi
hører det til stadighet, at mindre enheter skulle
være noe raskere i bassen enn større elementer, men her er den kontroll og en rytmisk snert
som uansett er imponerende. I hvert fall så
62 Stereo+ 6/16