NATE NAJAR Jazz Samba Pra Sempre Blue Line Music 2022

JAZZ . Nyinnspillinger av gamle klassiske filmer gjøres stadig vekk , mens rene hyllestplater til tidligere utgivelser kanskje ikke er like vanlig . Den amerikanske jazzgitaristen Nate Najar har imidlertid sett 60 år tilbake i tiden på sin siste plate . Da kom Jazz Samba med Stan Getz og Charlie Byrd ut . Plata ble en av de mest legendariske utgivelsene på 60-tallet og den ble ikke minst en drivkraft for latin-jazzen sammen med plata Stan Getz gjorde sammen med Joao Gilberto . De som forstår portugisisk har nok allerede sett at tittelen betyr Jazz Samba for evig , og denne hyllesten er et godt bidrag . Najar har fått med seg supre musikere som gjør sin tolkning av originalen fra 1962 . Enten det er vokalprestasjoner , saksofoner , gitarer eller Fender Rhodes som det spilles på , så svinger det så hemningsløst at man nærmest får lyst til å danse samba på terrassen selv i et boligfelt i Asker . Lyden står for øvrig ikke mye tilbake for originalen . Det låter ypperlig på alle måter , men det mangler kanskje ørlite på den magiske fylden i klangen i mellomtonen som finnes på originalen . Men lydbildet er mer naturlig på Najar sin plate , siden den ikke har ulike instrumenter plassert i hver sin kanal som originalen . RES .

THE RED CLAY STRAYS Moment of Truth Red Clay Strays 2022

ROCK . Innimellom dukker det opp band som bare blåser deg i bakken , og Alabama-bandet Red Clay Strays er et sånt band . Det er lenge siden jeg har hørt et så virilt og selvsikkert band på en debutplate . Når man hører åpningslåta , så er det bandet og plata som først dette ned i hodet , faktisk Industrial Silence med Madrugada . Red Clay Strays har mye av den samme råheten , selv om stemmen ikke er helt Sivert Høyemsk . Noen ville nok satt dette bandet i country-sjangeren – og det finnes låter som gir grunn til det , men totalt sett er nok musikken mer som en blanding av Madrugada og Midnight Choir . Stemmen til vokalist Brandon Coleman høres innimellom ut som Paal Flaata fra sistnevnte band . Moment of Truth handler imidlertid først og fremst om ekstremt fete låter og gnistrende arrangementer som flere ganger har gitt meg fullstendig ståpels . Lydkvaliteten holder dessverre ikke det samme skyhøye nivået som musikken , men det er likevel langt fra dårlig . Vokalopptaket er bra , og det er ingen tilgrøting mellom instrumentene . I tillegg er lydbildet stort og bredt . Strengt tatt er lydkvaliteten såpass bra at man ikke en gang tar seg i å irritere seg over at den ikke holder fullstendig referansenivå . Det gjør derimot musikken , for dette er praktfullt . RES .

71 Stereo + 5 / 22