+HIFI
» Audio Research Reference 160S
at produkter som har positive elementer som skiller
seg ut, over tid er de produktene som gjør at
musikklyttingen endrer seg til å spille plater som
er gode på akkurat det området.
Den erfaringen har faktisk gjort at jeg heller vil
ha et produkt som er jevnt godt på alle parametere
enn et som er jevnt godt, men der enkelte deler
er enda litt bedre.
Kunsten er jo derfor å gjøre et produkt så bra at
det er på høyde med det beste på alle parametere,
og det er nettopp det Audio Research har klart
med 160S.
At man ikke legger merke til om diskanten er
luftig, at bassen er kontant eller at mellomtonen
har en fantastisk glød er i min bok et tegn på at
konstruktøren har gjort noe veldig riktig. I hvert
fall når alle disse tingene oppstår samtidig, slik det
gjør med 160S.
Du skal nemlig ikke ta det som et tegn på at
forsterkeren ikke klarer å engasjere utover det
rent visuelle som har sendt meg i bakken ved flere
anledninger. Stereoanlegget mitt står i TV-stua mi,
men de siste ukene har jeg spilt så mye musikk at
diffusorene jeg har stående foran TV-skjermen når
jeg lytter til musikk kun har vært nede en eneste
kveld. Det har blitt mange timer hver eneste dag.
Med analysefunksjonen påskrudd i hjernen er
det ikke vanskelig å høre de ulike delene i gjengivelsen.
Bassen er kontant, men ikke kunstig
kontant. Derfor har jeg nok hørt enda mer skarpskåren
bass med andre forsterkere. Det kan nok
også skyldes at referanse-høyttalerne mine i
utgangspunktet gjerne skal ha enda mer effekt
enn det 160S gir. Jeg har imidlertid spilt på naboklagenivå
på elektronisk musikk med dyp bass, og
har ikke følt noe savn i bassen. Det har nok også
mye med at bassen er veldig detaljert og oppløst.
Selv på kompliserte basspartier holder 160S god
kontroll. Jeg spilte også med langt mer krevende
høyttalere på forsterkeren, og da var det halleluja
og amen hele veien i bassen også. Det kan tyde på
at selv om forsterkeren er et beist, finnes det høyttalere
som krever et hakk eller tre opp på Audio
Research sin forsterkerstige.
Klangbalansen opplever jeg som veldig nøytral.
Den er kanskje et hårstrå på den varme siden
sammenlignet med Hegel-forsterkeren min, men
matching med annet utstyr skal være null problem
med 160S klangmessig.
I mellomtonen er det veldig bra skyv helt nederst
og stemmer låter aldeles fabelaktig. Den
siste plata til Stein Torleif Bjella kan være et godt
sted å begynne, og her hører du hvert eneste
melankolsk fiber i stemmebåndene hans. Gudene
skal vite at det er mange av dem hos hallingdølen.
Mellomtonen til 160S handler imidlertid ikke bare
om masse detaljer og evnen til å skille dem fra
hverandre. Vel så viktig er det at klangrikdommen
er så bra som jeg vel har hørt det noen gang her
hjemme. Jeg skrev en gang om et annet produkt
at «hadde dette handlet om farger så ville du
skjønt at grønt ikke dukket opp av seg selv, men
bestod av en blanding gult og blått». Sånn spiller
Audio Research-forsterkeren også. Det er rett
og slett praktfullt hvordan den lar instrumenter
og stemmers klang slippe rett igjennom uten å
bremse hverken dynamikk, fylde eller detaljer. Det
er rett og slett nydelig når det skal være nydelig,
og brutalt når det skal være brutalt. Rage Against
The Machine høres definitivt ikke ut som Kings
of Convenience, om du skjønner hva jeg mener.
(Skjønner du det ikke finn de to bandene på Tidal
eller Spotify og sjekk ut).
Oppover i diskanten forsvinner det bare opp over
det mine 50 år gamle ører er i stand til å oppfatte.
Nå vil nok jyplinger på både 20- og 30 år påstå
at det ikke skal så mye til, men det finnes viktigere
ting enn utstrekning i diskanten. Selv vil jeg
påstå at energi oppover er vel så viktig. Det betyr
ikke at diskanten skal være pågående, men jeg
har nettopp hørt kona mi spille piccolo-fløyte og
da snakker vi energi selv i de lyseste tonene. Jeg
kan neppe anklages for å være piccolo-fan, men
er det energi i instrumentene og lydene oppover i
49 Stereo+ 5/20