Stereo+ Stereopluss 5/2020 - Page 49

+HIFI » Audio Research Reference 160S at produkter som har positive elementer som skiller seg ut, over tid er de produktene som gjør at musikklyttingen endrer seg til å spille plater som er gode på akkurat det området. Den erfaringen har faktisk gjort at jeg heller vil ha et produkt som er jevnt godt på alle parametere enn et som er jevnt godt, men der enkelte deler er enda litt bedre. Kunsten er jo derfor å gjøre et produkt så bra at det er på høyde med det beste på alle parametere, og det er nettopp det Audio Research har klart med 160S. At man ikke legger merke til om diskanten er luftig, at bassen er kontant eller at mellomtonen har en fantastisk glød er i min bok et tegn på at konstruktøren har gjort noe veldig riktig. I hvert fall når alle disse tingene oppstår samtidig, slik det gjør med 160S. Du skal nemlig ikke ta det som et tegn på at forsterkeren ikke klarer å engasjere utover det rent visuelle som har sendt meg i bakken ved flere anledninger. Stereoanlegget mitt står i TV-stua mi, men de siste ukene har jeg spilt så mye musikk at diffusorene jeg har stående foran TV-skjermen når jeg lytter til musikk kun har vært nede en eneste kveld. Det har blitt mange timer hver eneste dag. Med analysefunksjonen påskrudd i hjernen er det ikke vanskelig å høre de ulike delene i gjengivelsen. Bassen er kontant, men ikke kunstig kontant. Derfor har jeg nok hørt enda mer skarpskåren bass med andre forsterkere. Det kan nok også skyldes at referanse-høyttalerne mine i utgangspunktet gjerne skal ha enda mer effekt enn det 160S gir. Jeg har imidlertid spilt på naboklagenivå på elektronisk musikk med dyp bass, og har ikke følt noe savn i bassen. Det har nok også mye med at bassen er veldig detaljert og oppløst. Selv på kompliserte basspartier holder 160S god kontroll. Jeg spilte også med langt mer krevende høyttalere på forsterkeren, og da var det halleluja og amen hele veien i bassen også. Det kan tyde på at selv om forsterkeren er et beist, finnes det høyttalere som krever et hakk eller tre opp på Audio Research sin forsterkerstige. Klangbalansen opplever jeg som veldig nøytral. Den er kanskje et hårstrå på den varme siden sammenlignet med Hegel-forsterkeren min, men matching med annet utstyr skal være null problem med 160S klangmessig. I mellomtonen er det veldig bra skyv helt nederst og stemmer låter aldeles fabelaktig. Den siste plata til Stein Torleif Bjella kan være et godt sted å begynne, og her hører du hvert eneste melankolsk fiber i stemmebåndene hans. Gudene skal vite at det er mange av dem hos hallingdølen. Mellomtonen til 160S handler imidlertid ikke bare om masse detaljer og evnen til å skille dem fra hverandre. Vel så viktig er det at klangrikdommen er så bra som jeg vel har hørt det noen gang her hjemme. Jeg skrev en gang om et annet produkt at «hadde dette handlet om farger så ville du skjønt at grønt ikke dukket opp av seg selv, men bestod av en blanding gult og blått». Sånn spiller Audio Research-forsterkeren også. Det er rett og slett praktfullt hvordan den lar instrumenter og stemmers klang slippe rett igjennom uten å bremse hverken dynamikk, fylde eller detaljer. Det er rett og slett nydelig når det skal være nydelig, og brutalt når det skal være brutalt. Rage Against The Machine høres definitivt ikke ut som Kings of Convenience, om du skjønner hva jeg mener. (Skjønner du det ikke finn de to bandene på Tidal eller Spotify og sjekk ut). Oppover i diskanten forsvinner det bare opp over det mine 50 år gamle ører er i stand til å oppfatte. Nå vil nok jyplinger på både 20- og 30 år påstå at det ikke skal så mye til, men det finnes viktigere ting enn utstrekning i diskanten. Selv vil jeg påstå at energi oppover er vel så viktig. Det betyr ikke at diskanten skal være pågående, men jeg har nettopp hørt kona mi spille piccolo-fløyte og da snakker vi energi selv i de lyseste tonene. Jeg kan neppe anklages for å være piccolo-fan, men er det energi i instrumentene og lydene oppover i 49 Stereo+ 5/20