Musikk »
MARCUS MILLER
Laid Black
Blue Note
2018 Beyoncè & JAY-Z
Everything Is Love
Parkwood/Columbia/Roc Nation
JAZZ. Det ligger en forbannelse over enhver bas-
sist som velger seg elbass som sitt instrument.
Forbannelsen heter Jaco Pastorius, den fantas-
tiske amerikaneren som slo igjennom på 70-tallet,
og døde altfor ung i 1987. Siden har omtrent alle
el-bassister blitt sammenlignet med Pastorius,
men når det gjelder Marcus Miller trenger han
strengt tatt ikke sammenligne seg med noen.
Hans siste skive Laid Black står som mye av det
andre han har gitt ut ekstremt støtt på egne bein.
Miller er nemlig en fantastisk bassist og kompo-
nist, og har en groove og melodisk basslinje som
overgår det meste. På Laid Black har han tatt
med seg gjestemusikere som Trombone Shorty,
Take 6 og den belgiske sangeren Selah Sue. Dette
er rett og slett über-kul, funky jazz. Selv den
gamle svisken Que Sera Sera svinger noe aldeles
hemningsløst. Lydmessig har jeg nok hørt Miller
på plate enda hvassere, men det du likevel ikke
glipp av mye her. Basslyden er heldigvis glim-
rende. Det samme med vokal og blåsere. Både på
det innledende live-opptaket og de resterende
studio-innspillingene er holografien flott med god
presisjon både i dybde og bredde. Det jeg savner,
er enda mer skarpskåren dynamisk kontrast, sær-
lig på trommene på en del av sporene, uten at det
får meg til å unngå å spille denne plata enda flere
ganger. RES. HIP HOP/R&B Beyoncè og JAY-Z er lykkelig gift
igjen, men musikalsk kan det være bedre å være
litt forbanna. For Beyoncès beste album noensin-
ne kom med et oppgjør med mannens utroskap
på albumet «Lemonade» i 2016. Ikke bare var det
bra musikalsk. Rent lydmessig ble både «Pray
You Catch Me» og «Daddy Lessons» testlåter for
meg og andre hifi-nerder.
Så forventningene er selvfølgelig skyhøye til
Beyoncès nye album sammen med ektemannen.
De kaller seg bare The Carters på albumet som
har en sterk start med «Summer» en slentrende,
reggae-lignende takt og en svært opplagt Bey-
oncè på vokal. Singelen «Apeshit» setter opp
tempoet med svært dansbar trap, men det mest
oppfinnsomme ved låten er en rappende Bey-
oncè. Faktisk er spyttingen til Mrs. Carter veldig
vellykket.
Det er friske 70-talls blåsere, rå basslinjer og
frekke samples på flere av låtene, men for å være
et album på bare 38 minutter er det overrasken-
de at flere av låtene høres som hvilespor.
Lyden er like varierende som musikken. Fra
strålende på «Friends», hvor Beyoncè blir løftet
flott frem i miksen, til middels på «713», hvor ting
flyter sammen. Heldigvis løfter det seg på slutten
med JAY-Z klart i lydbildet med en imponerende
bass. Skulle ønske at alt låt like bra. SW
MUSIKK
LYD
MUSIKK
LYD
78 Stereo + 5/18