Hifi » Pioneer A40-AE
Lydbildet er ganske utstrakt i bredde og dybde , og det er overraskende at denne prisklassen kan by på såpass mye rom og klang rundt instrumenter og stemmer . Det er vært laget forsterkere som er mektigere og som oppleves dypere i bassen , men vi må se litt på prisklassen her , og med prislappen i tankene er det vanskelig å være altfor hard mot konstruktørene . Med musikk som ikke krever at forsterkeren strekker seg helt opp til sin absolutte ytelsesgrense , spiller den helt glimrende . Kari
Bremnes sin Byssan Lull er glimrende gjengitt . Det eneste som avslører at den ikke kan konkurrere med de andre , litt dyrere forsterkerne vi har testet i denne utgaven , er trommene i innledningen og en liten tanke mattere bass gjennomgående i hele sangen . Stemmen er fint gjengitt og selv om forsterkeren ikke leverer den med all den gløden , detaljene og troverdigheten som vi hele tiden håper budsjettklassen skal komme til , er det både fint og flott .
Det er bra smell i trommene og i perkusjonen til Bliss i deres Song for Olabi , og den overrasker faktisk litt når vi snakker om dynamikk . Forsterkeren spiller også ganske høyt uten at den avslører noen pusteproblemer , og det smeller mer enn du kan tørre å håpe på . Bassdronen i bunnen mangler litt farge , og er litt monoton , men så skal det vel også finnes en bra unnskyldning for å kjøpe noe som er dyrere .
Jeg spiller også Rage against the Machine , og Killing in the Name , og jeg spiller høyt . Såpass høyt at jeg forventer å høre tegn på at den komprimerer lyden og flater ut dynamikken . Men det skjer ikke , og det til tross for at jeg har koblet til høyttalere som er minst et par divisjoner over
58 Stereo + 5 / 18