Hifi » Pioneer A40-AE
Lydbildet er ganske utstrakt i bredde og dybde, og det er overraskende at denne prisklassen kan by på såpass mye rom og klang rundt instrumenter og stemmer. Det er vært laget forsterkere som er mektigere og som oppleves dypere i bassen, men vi må se litt på prisklassen her, og med prislappen i tankene er det vanskelig å være altfor hard mot konstruktørene. Med musikk som ikke krever at forsterkeren strekker seg helt opp til sin absolutte ytelsesgrense, spiller den helt glimrende. Kari
Bremnes sin Byssan Lull er glimrende gjengitt. Det eneste som avslører at den ikke kan konkurrere med de andre, litt dyrere forsterkerne vi har testet i denne utgaven, er trommene i innledningen og en liten tanke mattere bass gjennomgående i hele sangen. Stemmen er fint gjengitt og selv om forsterkeren ikke leverer den med all den gløden, detaljene og troverdigheten som vi hele tiden håper budsjettklassen skal komme til, er det både fint og flott.
Det er bra smell i trommene og i perkusjonen til Bliss i deres Song for Olabi, og den overrasker faktisk litt når vi snakker om dynamikk. Forsterkeren spiller også ganske høyt uten at den avslører noen pusteproblemer, og det smeller mer enn du kan tørre å håpe på. Bassdronen i bunnen mangler litt farge, og er litt monoton, men så skal det vel også finnes en bra unnskyldning for å kjøpe noe som er dyrere.
Jeg spiller også Rage against the Machine, og Killing in the Name, og jeg spiller høyt. Såpass høyt at jeg forventer å høre tegn på at den komprimerer lyden og flater ut dynamikken. Men det skjer ikke, og det til tross for at jeg har koblet til høyttalere som er minst et par divisjoner over
58 Stereo + 5 / 18