Hifi » Manger Audio P1
her hjemme nylig, og spiller
til daglig på Magnepan, så
luftighet i lydbildet er noe jeg
både setter stor pris på – og er
vant til. Manger P1 tror jeg må
være det luftigste jeg har hørt
som ikke er rundtstrålende
eller dipol. Da snakker jeg
om et stort frekvensområde.
Høyttalere med bånddiskant
og vanlige bass- og mellomtone-elementer kan ha mye av
det samme som Manger-høyttalerne i det øverste område,
men hos Manger P1 henger
musikken i friluft helt til bassen overtar ved 360 hertz. Det
høres.
For de som ikke har hørt hva
slike elementer kan gjøre med
musikken, så virker musikken
og lyden mer frigjort fra høyttalerne. Ikke sånn som skjer
om man fasekobler den ene
høyttaleren feil. Da flyter bare
alt utover. Manger-høyttalernes store styrke er at lyden
bretter seg ut i både dybde
og bredde med veldig god
presisjon. Jeg har ofte sagt at
bånddiskanter og elektrostat/
magneostat-høyttalere er
glimrende på størrelse i lydbildet, men at de må se seg
slått av vanlige domediskanter
i presisjon, det vil si evnen til
å plassere musikere og instrumenter i det virtuelle lydbildet
som tegnes opp mellom høyttalerne. De eneste høyttalerne
jeg har hørt som klarer begge
deler, er MBL, men Manger
er i hvert fall nærmere vanlige domediskanter i presisjon
enn både Magnepan og vanlige domediskanter. Dog uten
den den millimeternøyaktige
presisjonen de beste av disse
og MBL får til. Jeg tror likevel ikke at dette er et område hvor
du vil bli sittende skuffet, nær sagt uansett hva du er vant til.
Den ekstreme luftigheten og homogeniteten (der kom det ordet
igjen) får slike små ankepunkter til å virke ubetydelige.
Da er det nok noen som i stedet vil savne enda litt mer trøkk
i dynamikken. Mikrodynamikk, det vil si de små utslagene fra
stille til lyd, fungerer aldeles utmerket, og gir et hvert instrument og stemme alt annet enn en tilglattet versjon av virkeligheten. Særlig gjelder dette på enklere musikk. Akustisk triojazz
gjengis så tårene spretter og armene mine ser ut som ryggen på
en sinna katt. Litt verre er det med makrodynamikken, det vil
så når det trøkker til skikkelig. Blåserne på Southside Johnny &
LaBamba BigBand sine versjoner av Tom Waits-låter kastes ikke
mot deg som et løpsk luftangrep slik jeg vet de blåserne gjør på
en del andre høyttalere jeg har prøvd den plata på. Det blir litt
i snilleste laget. Rammstein sin Heirate Mich viser det samme.
Høyttalerne flytter ikke nok luft på kort nok tid, så musikken blir
ikke like fysisk som den burde vært.
62 Stereo+ 5/16