ANDRÉS THOR Hereby Losen Records 2022

JAZZ . Selv om det finnes veldig mange flinke jazzgitarister opp gjennom jazzhistorien , så er det litt lenger mellom gitar-jazztrioer . Det vil si en besetning med gitar , ståbass og trommer . Bytter du ut gitaren med piano , er det utvilsomt den aller vanligste jazzbesetningen som finnes . Den islandske gitaristen oppdaget den litt uvanlige trioformen gjennom Pat Metheny sin utgivelse Rejoicing fra 1983 , men sier selv at Jim Hall og Grant Green har hatt størst innflytelse på ham . Thor har selv komponert samtlige ni spor . Han står også for brorparten av solo-partiene , men den franske bassisten Nicolas Moraux får også plass til å vise seg fram . Noen småpartier er også overlatt til Magnus Trygvasson Eliassen på trommer , men de tre er strengt tatt mest interessante når de leker og improviserer sammen enn hver for seg . Musikken er variert fra ganske rolige ting , til mer uptempo jazz . Thor varierer også mellom elektrisk og akustisk gitar , samt nesten gitarsynth-aktige partier . Lydkvaliteten er meget bra , spesielt trommeopptaket er gnistrende . Jeg kunne godt tenkt meg litt bedre definert ståbass , men lyden er presis og brer seg utover sideveis . Dybdemessig er det kanskje litt flatt . Uansett en flott plate å sjekke ut . RES .

BEADY BELLE Nothing but the Truth Jazzland Recordings

R ’ n ’ B / JAZZ . Når jeg så Beate Lech , som er Beady Belle , på « Stjernekamp » på NRK i 2019 , tenkte jeg at det er glemt skatt fra 2000-tallet . Kvalitene Lech har som vokalist er svært overbevisende Musikalsk har hun lett gjenkjennelig stil som gjør at dette albumet var en skikkelig tur nedover memory lane . Nyskapende , absolutt ikke . Men fortsatt forbanna fengende .

Med tilbakelent dyp bass og fengende refrenger starter Beate med « Truth Wide Open », « Lost » og etter hvert med « Last Dance ». Her er hun på sitt aller beste i blandingen mellom funk , RnB , pop og jazz . Men hun kler også å leke seg mer med rytmer og effekter som i « The Animal » og « Morning Part 1,2 og 3 ». Men i balladelandskapet med « Cocoon » og « Happiness » blir det litt seigt og kjedelig .

Lydmessig er det fantastisk . Fast bass , bra bredde og dybde med god plassering av effekter og instrumenter . Men viktigst av alt er et nært perfekt vokalopptak av Beady Belles vakre stemmeprakt . Jeg blir gjerne med på denne nostalgiske musikalske vandringen selv om den kanskje ikke har samme hit`ene som « Closer » og Apron Strings » fra 2000-tallet . SW .

71 Stereo + 4 / 22