Stereo+ Stereopluss 4/2020 - Page 40

+HIFI » Yamaha A-S1200 Uansett var jeg i gang med å spille et knapt minutt etter at jeg hadde pakket den overraskende tunge forsterkeren ut av esken. Allerede etter et par minutter ut i spillelista jeg har laget meg for høyttalertesting, er det klart at lyden er veldig gjennomsiktig og uvanlig ren. Det slippes ikke ut en eneste tone som er hard, kantete eller forvrengt, og som kanskje kunne kilt litt i øregangen. Musikken flyter veldig lett, og den nærmest ber om å bli koblet til et par høyttalere med ekstra kvaliteter i mellomtone-området. Samtidig blir du presentert for et utrolig detaljert og innholdsrikt lydbilde som gjør lyttingen interessant og engasjerende. Klangen er nøytral og godt balansert, men selv ikke hard og sinna musikk får dette til å klinge anstrengt eller aggressivt. Kanskje forsterkeren er så vidt litt mild i klangen, men det er på den annen side akkurat det som skal til for å blidgjøre klangen i litt nakne interiører. Det er mange som lurer på om jeg sitter og lytter til den samme musikken hele tiden, men det er heldigvis ikke helt sant. Derimot har jeg en spilleliste med låter jeg kjenner som min egen bukselomma, og som man kanskje til og med kan si er lyttet fullstendig ihjel. En av låtene på den lista er Ole Staveteig og Jimi Hendrix-låta Hey Joe, hvor han har fått rufsete og ganske så moden vokalhjelp av Ole Paus. Ut fra hvordan forsterkeren spilte på de innledende rundene ville jeg kanskje tro at det ville mangle litt energi fra gitarene, men dette synger skikkelig og den litt bjelleliknende klangen fra singlecoilmikrofonene på elgitaren kommer flott frem i lydbildet. Ole Paus sin stemme kan man si mye om, men man kan absolutt ikke kan si er at den er pen, pyntelig og gullende ren. Her kommer den ut i all sin slitte og skurrete prakt. Den er stor, fyldig, herlig rufsete, veldig nær og perfekt plassert og fokusert i lydbildet foran meg. Når det hele drar i gang med fullt band er ryddig og stødig gjengitt med god kontroll i bassen, og med dynamikkreserver jeg ikke hørte fra den forrige forsterker-serien til Yamaha. Og det hele forløper uten at det blir anstrengt eller hardt. Neste låt på spillelista er Rose av og med Manu Katché i MQA Masterkvalitet . Den er nydelig innspilt med masse rom, og med god plass mellom musikerne. A-S1200 formidler lydbildet akkurat passe avslappet, og nedpå, og med god klang i saksofon og trumpet, og med en stødig og sikker kontrabass i bunnen. Kanskje kunne det vært enda litt mer energi i saksofonens aller høyeste toner når den går solo litt ut i låta, men totalinntrykket er virkelig flott. Det er luftig og forsterkeren formidler musikken på en ganske så innsmigrende måte. Låta er spilt ganske forsiktig, men med et ganske stort dynamisk spenn. Det takler forsterkeren slik den skal, men den viser også at den er en liten smule forsiktig i måten den formidler energien i den øvre mellomtonen og i diskanten. Noen vil sikkert si det er en kvalitet i seg selv at lydbildet er litt rolig i den øverste delen av frekvensområdet, mens andre muligens vil savne litt sprut. Med Tool og låta Pneuma på spilleren er det som om forsterkeren våkner skikkelig, og gjengir gitarene med skikkelig flærr, og med kjempestore 40 Stereo+ 4/20