+HIFI
» Yamaha A-S1200
Uansett var jeg i gang med å spille et knapt minutt
etter at jeg hadde pakket den overraskende tunge
forsterkeren ut av esken.
Allerede etter et par minutter ut i spillelista jeg
har laget meg for høyttalertesting, er det klart at
lyden er veldig gjennomsiktig og uvanlig ren. Det
slippes ikke ut en eneste tone som er hard, kantete
eller forvrengt, og som kanskje kunne kilt litt
i øregangen. Musikken flyter veldig lett, og den
nærmest ber om å bli koblet til et par høyttalere
med ekstra kvaliteter i mellomtone-området.
Samtidig blir du presentert for et utrolig detaljert
og innholdsrikt lydbilde som gjør lyttingen interessant
og engasjerende.
Klangen er nøytral og godt balansert, men selv
ikke hard og sinna musikk får dette til å klinge
anstrengt eller aggressivt. Kanskje forsterkeren er
så vidt litt mild i klangen, men det er på den annen
side akkurat det som skal til for å blidgjøre klangen
i litt nakne interiører.
Det er mange som lurer på om jeg sitter og lytter
til den samme musikken hele tiden, men det er
heldigvis ikke helt sant. Derimot har jeg en spilleliste
med låter jeg kjenner som min egen bukselomma,
og som man kanskje til og med kan si
er lyttet fullstendig ihjel. En av låtene på den lista
er Ole Staveteig og Jimi Hendrix-låta Hey Joe, hvor
han har fått rufsete og ganske så moden vokalhjelp
av Ole Paus. Ut fra hvordan forsterkeren
spilte på de innledende rundene ville jeg kanskje
tro at det ville mangle litt energi fra gitarene, men
dette synger skikkelig og den litt bjelleliknende
klangen fra singlecoilmikrofonene på elgitaren
kommer flott frem i lydbildet. Ole Paus sin stemme
kan man si mye om, men man kan absolutt
ikke kan si er at den er pen, pyntelig og gullende
ren. Her kommer den ut i all sin slitte og skurrete
prakt. Den er stor, fyldig, herlig rufsete, veldig nær
og perfekt plassert og fokusert i lydbildet foran
meg. Når det hele drar i gang med fullt band er
ryddig og stødig gjengitt med god kontroll i bassen,
og med dynamikkreserver jeg ikke hørte fra den
forrige forsterker-serien til Yamaha. Og det hele
forløper uten at det blir anstrengt eller hardt.
Neste låt på spillelista er Rose av og med Manu
Katché i MQA Masterkvalitet . Den er nydelig
innspilt med masse rom, og med god plass mellom
musikerne. A-S1200 formidler lydbildet akkurat
passe avslappet, og nedpå, og med god klang i saksofon
og trumpet, og med en stødig og sikker kontrabass
i bunnen. Kanskje kunne det vært enda litt
mer energi i saksofonens aller høyeste toner når
den går solo litt ut i låta, men totalinntrykket er
virkelig flott. Det er luftig og forsterkeren formidler
musikken på en ganske så innsmigrende måte.
Låta er spilt ganske forsiktig, men med et ganske
stort dynamisk spenn. Det takler forsterkeren slik
den skal, men den viser også at den er en liten
smule forsiktig i måten den formidler energien
i den øvre mellomtonen og i diskanten. Noen vil
sikkert si det er en kvalitet i seg selv at lydbildet er
litt rolig i den øverste delen av frekvensområdet,
mens andre muligens vil savne litt sprut.
Med Tool og låta Pneuma på spilleren er det
som om forsterkeren våkner skikkelig, og gjengir
gitarene med skikkelig flærr, og med kjempestore
40 Stereo+ 4/20