Stereo+ Stereopluss 4/2019 - Page 72

+ MUSIKK HANS MATHISEN Moving Forward Curling Legs 2019 RAMMSTEIN Rammstein Vertigo/Capito Records 2019 JAZZ. Det er godt mulig at bassisten Per Mat- hisen er den mest kjente av Mathisen-brødrene fra Sandefjord, men gitarist Hans Mathisen gir lillebroren knallhard kamp om hvem som gir ut de beste platene. Sammen med bassist Mats Eilertsen, trommeslager Audun Kleive, den engelske pianisten Jason Rebello og saksofonist Bendik Hofseth har Hans Mathisen denne gan- gen kommet opp med nok en aldeles strålende plate. Hadde dette vært ishockey, ville jeg sagt at Mathisen har fått med seg hele førsterekka, og det bærer plata preg av. Mathisens ballader og midtempo-komposisjoner får tankene i retning Pat Metheny på sitt beste, og det gjør jammen spillet til Mathisen også. Legg til et orkester som både som akkompagnører og solister låter formi- dabelt. Kleive sitt trommespill på denne plata er bevis alene på at han fortjente Buddy-prisen for to år siden, og både Rebello, Hofseth og Eilertsen briljerer. At plata er tatt opp i Rainbow Studios indikerer at lyden også skal være bra, og her er det tett innpå referanseklasse. Jeg savner kan- skje ørlite bedre definert basslyd, ellers det fint lite å klage på. Moving Forward er en plate du bare skal ha om du liker jazz. For en utrolig deilig plate. RES. ROCK. Tunge riff, heftige rytmer, tekster på tysk og ofte gnistrende gode innspillinger har kjenne- tegnet Rammstein. Men 25 år etter at bandet ble etablert i Øst-Berlin er det ingen voldsom album- produksjon tyskerne kan se tilbake på. Denne selvtitulerte plata er kun deres syvende, og den første på ti år. Plata har fått stående ovasjoner, men jeg sitter litt med følelsen av at savnet har svekket dømmekraften til mange. For all del, Rammstein leverer fremdeles, men i klasse med debuten Herzeleid og Reise, Reise er dette et- ter min mening ikke. Det er kanskje litt mindre stramt og litt mer løssluppent enn tidligere, og låter som blant annet åpningssporet Deutsch- land sitter som en kule. Lydmessig er dette heller ikke Rammstein på sitt aller beste. Klangbalan- sen er vippet mot det litt mørke og litt mindre kontante. Gitarriffene er fremdeles monumenta- le, men de skreller ikke tapeten av veggene som på Herzeleid. Vokalopptaket er bra, men ikke fullt så skarpskåren som vi har hørt det tidligere, og lyden av trommer og bass er nesten ullen sammenlignet med sånn Rammstein har skjemt oss ut tidligere. Selv om plata ikke når opp til tidligere utgivelser, så er det samtidig utrolig kult med et nytt Rammstein-album igjen. RES. MUSIKK LYD MUSIKK LYD 73 Stereo + 4/19