+ MUSIKK
HANS MATHISEN
Moving Forward
Curling Legs
2019 RAMMSTEIN
Rammstein
Vertigo/Capito Records
2019
JAZZ. Det er godt mulig at bassisten Per Mat-
hisen er den mest kjente av Mathisen-brødrene
fra Sandefjord, men gitarist Hans Mathisen gir
lillebroren knallhard kamp om hvem som gir ut
de beste platene. Sammen med bassist Mats
Eilertsen, trommeslager Audun Kleive, den
engelske pianisten Jason Rebello og saksofonist
Bendik Hofseth har Hans Mathisen denne gan-
gen kommet opp med nok en aldeles strålende
plate. Hadde dette vært ishockey, ville jeg sagt at
Mathisen har fått med seg hele førsterekka, og
det bærer plata preg av. Mathisens ballader og
midtempo-komposisjoner får tankene i retning
Pat Metheny på sitt beste, og det gjør jammen
spillet til Mathisen også. Legg til et orkester som
både som akkompagnører og solister låter formi-
dabelt. Kleive sitt trommespill på denne plata er
bevis alene på at han fortjente Buddy-prisen for
to år siden, og både Rebello, Hofseth og Eilertsen
briljerer. At plata er tatt opp i Rainbow Studios
indikerer at lyden også skal være bra, og her er
det tett innpå referanseklasse. Jeg savner kan-
skje ørlite bedre definert basslyd, ellers det fint
lite å klage på. Moving Forward er en plate du
bare skal ha om du liker jazz. For en utrolig deilig
plate. RES. ROCK. Tunge riff, heftige rytmer, tekster på tysk
og ofte gnistrende gode innspillinger har kjenne-
tegnet Rammstein. Men 25 år etter at bandet ble
etablert i Øst-Berlin er det ingen voldsom album-
produksjon tyskerne kan se tilbake på. Denne
selvtitulerte plata er kun deres syvende, og den
første på ti år. Plata har fått stående ovasjoner,
men jeg sitter litt med følelsen av at savnet har
svekket dømmekraften til mange. For all del,
Rammstein leverer fremdeles, men i klasse med
debuten Herzeleid og Reise, Reise er dette et-
ter min mening ikke. Det er kanskje litt mindre
stramt og litt mer løssluppent enn tidligere, og
låter som blant annet åpningssporet Deutsch-
land sitter som en kule. Lydmessig er dette heller
ikke Rammstein på sitt aller beste. Klangbalan-
sen er vippet mot det litt mørke og litt mindre
kontante. Gitarriffene er fremdeles monumenta-
le, men de skreller ikke tapeten av veggene som
på Herzeleid. Vokalopptaket er bra, men ikke
fullt så skarpskåren som vi har hørt det tidligere,
og lyden av trommer og bass er nesten ullen
sammenlignet med sånn Rammstein har skjemt
oss ut tidligere. Selv om plata ikke når opp til
tidligere utgivelser, så er det samtidig utrolig kult
med et nytt Rammstein-album igjen. RES.
MUSIKK
LYD
MUSIKK
LYD
73 Stereo + 4/19