Hifi » Dali Callisto 6C
første døgnet, og hos meg syntes jeg egentlig ikke
at dette gikk særlig gradvis, heller. Plutselig var
det som om diskanten kom på plass og ble luftig,
lettflytende og åpen.
I og med at Bluesound er MQA-kompatibel blar
jeg meg gjennom Tidal sin master-seksjon i jakt
etter noe spennende å lytte til, og kanskje også
utfordre DALI-høyttalerne en smule. Det siste viste
seg knapt å være mulig. De er altetende, og lar seg
ikke bringe ut av fatning uansett hva jeg valgte å
spille. De er like suverent åpne og luftige uansett,
og de har en presisjon fra mellomtonen og nedover
som aldri viker en tomme. Bassen er ikke stor og
svær, men presis, kontrollert og rytmisk. Det virker
som om DALI har truffet godt, og det har de jo også
mulighet til når de kan kontrollere hele signalflyten
fra kilde til høyttaler. Så kan man jo mene hva man
vil om at man gjerne vil «tune» sitt eget anlegg slik
man vil, men her overlates alt dette til DALI, og de
gjør uten tvil en bra jobb på vegne av kjøperne.
Lyden er nøytral, detaljert, presis og balansert, og
har faktisk en viss varme i hele bredden mellomto-
nen som gjør stemmer og akustiske instrumenter
naturlige og troverdige. Du må nok regne med å
kjøpe høyttalere og forsterkere til en betydelig høy-
ere samlet pris for å toppe lyden til Callisto 6C.
Dali Callisto 6C spiller ikke bare presist når vi
snakker om musikk, rytme, dynamikk og tran-
sienter. De er også uvanlige gode gjengivere av
holografi. Da mener jeg fokus, romopplevelse,
3-dimensjonalitet og definisjonen av opptaksrom-
mets bredde og dybde. Dybden er uvanlig bra,
og det er blikkstille i bakgrunnen. De innebygde
forsterkerne virker å ha meget lavt støygulv hvis
ikke er en sort og blikkstille bakgrunn i lydbildet
en umulighet.
Jeg spiller litt Kari Bremnes og hennes Det vi har.
En plate hvor jeg savner litt akustiske innslag, men
som likevel er veldig hørbar i både CD og MQA-for-
mat, og som låter veldig fint. Særlig i MQA. Stem-
men er som vanlig fantastisk og sangteknikken
hinsides de fleste norske musikere, og gåsehuden
kommer temmelig fort. Høyttaleren fokuserer
stemmen til Bremnes meget godt. Den er som limt
fast midt i lydbildet med generøst med plass rundt
seg. Høyttalere har også en kontroll på bassen
som virkelig er på høyt nivå. Samtidig er det herlig
svevende, vakkert og superåpent uten å bli an-
strengende, og ikke en eneste gang er det mulig å
oppfatte at diskant-hybriden til Dali skulle man-
gle sammenheng. Og lurer du litt på om du hører
toner over 16-20kHz er det bare å klistre noe foran
bånddiskanten. Selv om de fleste medisinsk sett
ikke kan høre en sinustone på 20kHz, blir lydbildet
åpnere, kjappere og har mer mikrodynamikk med
diskanten spillende fritt. Det som er litt vanskelig
å forklare er at det oppfattes som kjappere og mer
presist nedover i mellomtonen også.
For å spille litt høyt og rocka får jeg lyst til å høre
Rage against the Machine og Killing in the name.
Den har jeg hørt sikkert 1000 ganger under testing
av høyttalere og den får blåse ut restene av på-
skestemningen i øra også denne gangen. Det river,
freser og koker, og det er tøft og rett frem, men
fortsatt uten at det blir for mye for ørene. Høyt-
talerens forsterkere er matchet 100 prosent til
elementene, og du skal kunne spill skikkelig høyt
uten å utsette høyttaleren for fare. OK, tenker jeg.
Jeg kliner til så det smeller i veggplatene og så det
støver ut av ventilasjonsinntaket. Helt uten at det
blir annet enn høyere. Lyden forandrer seg ikke i
det hele tatt, og det er null tendenser til kompre-
sjon. Jeg godkjenner Callisto umiddelbart også til
rock og metall, for dette var heftig.
Resultatet er totalt sett veldig bra, og godt i
overkant av hva jeg trodde var mulig med en
58 Stereo + 4/18