Hifi » Mytek Brooklyn DAC+
Lyden
Om Brooklyn DAC+ kan være litt knotete i bruk,
så er det ikke mye rot å spore lydmessig. Særlig
som ren digitalkonverter er den aldeles strå-
lende, og med en voldsom klarhet og kontrast i
lyden. Detaljnivået er rett og slett imponerende,
og den bare pøser på med godlyd.
Klangmessig oppleves den som veldig godt
balansert. Her er ingen utpreget slagside verken
mot diskant eller bass. Dog skal det nok sies at
den er litt slankere i mellomtonen enn min egen
digitalkonverter, uten at det skal tolkes som at
Mytek mangler pondus her, snarere er det kan-
skje min egen konverter som har en kraft akku-
rat i dette området som få andre.
Med Aurender som drivverk bretter lyden seg
ut i hele stua. Både dybde- og breddeperspekti-
vet er glimrende, og de er lekende lett å plassere
musikere og sangere i det virtuelle opptaksrom-
met mellom høyttalerne.
Bassen er maktfull og med full kontroll, selv på
spor med kjellerdyp bass er det bra med attakk
og definisjon, selv om bassen er litt rundere i
kantene enn med referansekonverteren min som
er hakket crispere. Det mangler også ørlite på
detaljeringen helt nederst, men det er som sagt
sammenlignet med et produkt til mer enn tre
ganger prisen til Mytek.
I mellomtonen er det utrolig gjennomsiktig,
og en fantastisk låt som «Snow» med The Coal
Creek Boys kryper innunder huden din så stå-
pelsen bare må ut. Her er det nerve, et vell av
klangfarger og masse detaljer.
For å sjekke ut diskanten finner jeg fram «For
The Restless» fra Tom McRaes plate «All Maps
Welcome». Den er såpass aggressivt mikset at
om det blir for mye av det gode så høres s’ene
når han synger ut som sirkelsager mot tromme-
hinnene. Her er det heldigvis bare velstand, for
Mytek holder
KARAKTERER
seg akkurat
Brukervennlighet/fleksibilitet
innafor slik
det skal være.
Sylskarpt,
Kvalitetsinntrykk/design
men aldri pro-
blematisk.
Lydkvalitet/pris
Mezzoso-
pran Cecilia
9
10
9
Bartoli sin magiske «Sopsa, Mi Conosci» fra plata
«Sospiri» bare bekrefter inntrykket av en veldig
luftig diskant som ikke skjuler noe, men som
heller ikke har for mye nivå, slik at diskanten blir
kunstig energisk.
Over til jazz, så henter jeg fram «The Void» fra
«The Maze» med Bendik Hofseth, Paolo Vinaccia,
Jacob Young, Mats Eilertsen og Mike Mainieri. Her
er det utrolig mye flott cymbal- og perkusjon fra
Vinaccia, samtidig som den ligger litt bak i lydbil-
det, noe som setter diskantgjengivelsen på prøve.
Brooklyn-dacen består med glans. Det gjør den
også når jeg hiver på Rage Against The Machine
med volumet skrudd skikkelig opp. Jeg har på
spøk sagt at debutplata til RATM vant loudness-
krigen for det er jo klin umulig å spille den på
lavt nivå. Den plata bare skriker etter å spilles
grisehøyt, og Mytek-dacen viser ingen tegn til å
knele nå heller. Den imponerer voldsomt.
Det gjør den også som hodetelefonforsterker.
Nå har ikke jeg de mest voldsomme hodetelefo-
34 Stereo + 4/18