Musikk
PJ Harvey - The Hope Six Demolition Project
PJ Harvey er en ikonisk musiker, omgitt av
mystikk, med en rekke prisbelønte album bak
seg. Hun har vekslet mellom å være pønkens
kvinnelige motpart til Nick Cave, rocket løs
med fullt band kun ikledd elgitar, svart lakkminiskjørt og BH, til å fylle operahus helt
alene, fullt tildekket i viktorianske lang kjole.
PJ Harveys første utgivelse fem år etter den
litt svevende «Let England Shake» har blitt
møtt med enorme forventninger. Heldigvis
er «The Hope Six Demolition Project» fullt av
kraftfulle sanger, fengende riff og rytmiske
partier, og PJ Harvey bruker større deler av
sitt mektige sangregister enn på lenge. Hun
spiller selv barytonsax på en rekke av låtene,
og sammen med tunge trommerytmer kan
det lede tankene til Morphine og Captain
Beefheart, visstnok favoritter hos Harveys
foreldre. Andre låter, som «The community of
hope» «A line in the Sand» «Orange Monkey»
er lette, fengende, med nynnbare refreng
hvor Harveys vakre vokal smyger seg rundt
øregangene dine.
Albumets tema er dystre kommentarer til
hennes feltbesøk i Afghanistan, Kosovo og
slumområder i Washington DC. Albumets
tekster har blitt gjennomgående gransket av
snusfornuftige anmeldere og bloggere verden over, som lett slår fast at Harvey ikke
har alle fakta på bordet, hun har fornærmet
noen kommunale boligpolitikere i Washington, oj oj! Hun kritiseres også for å bare
fokusere på problemer og ikke gi løsninger.
Som om Harvey skulle vært utenriksjournalist eller politiker, nei, hun er en kunstner
som kommenterer den tiden vi lever i, med
krig, konflikt, ulikhet og misære. PJ Harvey
gir ikke intervjuer og skriver ikke selv på
sosiale medier, så vi vet ikke hva hun egentlig ønsker å formidle med albumet, utover
tekstene og følelsene låtene gir. Og det er
voldsomme inntrykk albumet formidler, som
veksler mellom håp og avmakt. Påstander
om at hun bare overfladisk observerer virker underlig. Bare hør på låta «Dollar Dollar»
som starter med flere minutters opptak av
et barns tigging gjennom hennes bilvindu i
Afghanistan, hvem kan ikke kjenne seg igjen
hvilken maktesløs følelse det gir? All ære til
Harvey som tør å vise frem, kjenne og ta på
disse følelsene og ikke gir etter for behovet for å komme med en neokolonialistisk
quick fix-løsning. Albumet er spilt inn som et
kunstprosjekt. I et studio med glassvegger
rundt, kunne publikum kjøpe billetter og sitte
utenfor og observere innspillingen. Kanskje
er dette en slags samfunnskommentar fra
Harvey, publikum observerer PJ Harvey, som
igjen observerer verdens tilstand. Vi blir tatt
med på en følelsesmessige berg- og dalbane
akkompagnert av herlig musikk, både stygg
og vakker, slik livet er. Ikke så lystig alltid,
men ekte og nært.
Musikk:
Lyd:
77 Stereo+ 4/16