Stereo+ Stereopluss 4/2016 | Page 77

Musikk PJ Harvey - The Hope Six Demolition Project PJ Harvey er en ikonisk musiker, omgitt av mystikk, med en rekke prisbelønte album bak seg. Hun har vekslet mellom å være pønkens kvinnelige motpart til Nick Cave, rocket løs med fullt band kun ikledd elgitar, svart lakkminiskjørt og BH, til å fylle operahus helt alene, fullt tildekket i viktorianske lang kjole. PJ Harveys første utgivelse fem år etter den litt svevende «Let England Shake» har blitt møtt med enorme forventninger. Heldigvis er «The Hope Six Demolition Project» fullt av kraftfulle sanger, fengende riff og rytmiske partier, og PJ Harvey bruker større deler av sitt mektige sangregister enn på lenge. Hun spiller selv barytonsax på en rekke av låtene, og sammen med tunge trommerytmer kan det lede tankene til Morphine og Captain Beefheart, visstnok favoritter hos Harveys foreldre. Andre låter, som «The community of hope» «A line in the Sand» «Orange Monkey» er lette, fengende, med nynnbare refreng hvor Harveys vakre vokal smyger seg rundt øregangene dine. Albumets tema er dystre kommentarer til hennes feltbesøk i Afghanistan, Kosovo og slumområder i Washington DC. Albumets tekster har blitt gjennomgående gransket av snusfornuftige anmeldere og bloggere verden over, som lett slår fast at Harvey ikke har alle fakta på bordet, hun har fornærmet noen kommunale boligpolitikere i Washington, oj oj! Hun kritiseres også for å bare fokusere på problemer og ikke gi løsninger. Som om Harvey skulle vært utenriksjournalist eller politiker, nei, hun er en kunstner som kommenterer den tiden vi lever i, med krig, konflikt, ulikhet og misære. PJ Harvey gir ikke intervjuer og skriver ikke selv på sosiale medier, så vi vet ikke hva hun egentlig ønsker å formidle med albumet, utover tekstene og følelsene låtene gir. Og det er voldsomme inntrykk albumet formidler, som veksler mellom håp og avmakt. Påstander om at hun bare overfladisk observerer virker underlig. Bare hør på låta «Dollar Dollar» som starter med flere minutters opptak av et barns tigging gjennom hennes bilvindu i Afghanistan, hvem kan ikke kjenne seg igjen hvilken maktesløs følelse det gir? All ære til Harvey som tør å vise frem, kjenne og ta på disse følelsene og ikke gir etter for behovet for å komme med en neokolonialistisk quick fix-løsning. Albumet er spilt inn som et kunstprosjekt. I et studio med glassvegger rundt, kunne publikum kjøpe billetter og sitte utenfor og observere innspillingen. Kanskje er dette en slags samfunnskommentar fra Harvey, publikum observerer PJ Harvey, som igjen observerer verdens tilstand. Vi blir tatt med på en følelsesmessige berg- og dalbane akkompagnert av herlig musikk, både stygg og vakker, slik livet er. Ikke så lystig alltid, men ekte og nært. Musikk: Lyd: 77 Stereo+ 4/16