Musikk
Robbie Fulks – Upland Stories
ROCK/POP - Det er noe spesielt med plater man setter på og
ikke bare klarer å skru av. ’Upland Stories’ er i mitt tilfelle en slik
plate. Robbie Fulks er ute nok en sterk samling låter spilt inn hos
Steve Albini. Han fortsetter i samme nedstrippa gate fra 2013 utgivelsen ’Gone away backwards’ som også var en stor plate i Fulks
diskografi.
Det er fortsatt fiolin, banjo, akustiske gitarer og Steel gitar som
dominerer sammen med Fulks stemme og sterke låter.
Han har blitt mer ettertenksom på de to siste utgivelsene, men
den lune humoren skinner fortsatt gjennom på noen spor. Spesielt ’Katy Kay’ (heaven never made
one cuter, if I didn’t love Kat Kay I’d probably have to shoot her).
Denne plata får meg virkelig til å se skumringslyset og lukten av vår. Selv om Fulks er bosatt i en
Amerikansk storby, tar han oss denne gangen med ut på landet. Om han synger om ’Alabama at
night’ eller tar farvel med jentene i Carolina blir han aldri fristet til å synge om ”trucks” eller lignende de store såkalte country-stjernene i dagens Amerika synger om.
Musikerne på plata er som vanlig i toppsjiktet inkludert Fulks selv. Alt stemmer perfekt, musikk,
tekster, instrumentering og Robbie’s sjelfulle vokal. Eneste minuset er at tekstene ikke fulgte
med, i hvert fall ikke på vinyl. Men det betyr bare at man må høre enda bedre etter og det gjør jeg
med glede! JV
Musikk:
Lyd:
Radiohead - A Moon Shaped Pool
ROCK/POP - Radiohead gjør det ikke alltid enkelt for
lytteren, men A Moon Shaped Pool er ganske enkel å få tak
på. Selv om den er krevende å lytte til, og definitivt ikke en
plate du har på i bakgrunnen.
Platen har drømmeaktige sekvenser og meditative passasjer, og kan være særdeles flytende, men også rytmisk og
stakkato som på sitt mest intense nesten er litt marerittaktig. Drømmer og mareritt om hverandre, altså.
Det er mye klanglek på platen, og noen ganger må du
skjerpe deg for å faktisk høre hva det egentlig spilles på.
Musikken tar deg med og gjør noe med deg, og Thom Yorke sin stemme er tydelig, naken og trist.
Noen vil si som vanlig, men her er det litt ekstra tragedie.
Platen går rett under huden på deg, hvis du setter deg ned og lytter oppmerksomt på det som
foregår, og det er serkt, originalt og medrivende på en hypnotisk måte. Selv om det er mye Radiohead i den gradvise oppbygningen og i tonespråket. Jeg er bergtatt og hypnotisert av skjønnheten i
måten denne platen langsomt skrider fremover og tar meg med på en musikalsk lydreise som få andre band klarer, nå for tiden. Og du har hele tiden en fø lelse av at dette er noe essensielt og viktig.
Lyden er bra, men med såpass mye prosessering som foregår i lydbildet er det knapt forventet at
noe låter naturlig. Selv om plata har gode og flotte partier med akustiske instrumenter og en uvanlig flott vokal tilstedeværelse. Anbefales! Men begynn gjerne med OK Computer hvis du ennå ikke
har hørt særlig mye på Radiohead. Den er et perfekt sted å begynne. HH.
76 Stereo+ 4/16