Musikk
Gregory Porter – Take Me To The Alley
Blue Note
LC00133
JAZZ. Den amerikanske jazzvokalisten
Gregory Porter fikk sitt gjennombrudd på
verdensbasis med den Grammy-vinnende
plata ”Liquid Spirit” i 2014, men det var langt
fra noen debut for den California-fødte og
New York-baserte artisten. Han hadde allerede to album bak seg, Water fra 2010 og Be
Good fra 2012. Det morsomme med Porter
er at han har nådd langt ut over den vanlige
jazz-menigheten. Det skyldes nok at musikken ligger i skjæringspunktet mellom jazz,
soul og pop, og handler vel så mye om gode
melodier og tekster enn skjelve akkorder og
intrikate rytmer. Gregory Porter har tydeligvis
funnet sin musikalske sti, og holder seg til den
også på Take Me To The Alley. Han overrasker
ingen, og det er kanskje platas største ankepunkt. Det er nemlig lite som bryter inntrykket av at Porter har valgt den tryggeste ruta
midt på stien til en hver tid. Man blir sittende
litt å håpe at neste låt bryter ut av Porters
komfortsone. Når det er sagt, er det knapt en
dårlig låt, så det føles nesten litt urettferdig å
kritisere ham. Noen kritikk på lydkvaliteten
kommer heller ikke, for den holder skyhøy
kvalitet slik som forgjengeren. Dette er rent
demo-materiale uten at man har falt for fristelsen å gjøre ultranære opptak av stemmer
og instrumenter. RES.
Musikk:
Lyd:
Tim Garland – One
Edition Records
EDN1072
JAZZ. Den Grammy-vinnende britiske saksofonisten Tim Garland har tatt med seg både tenor- og sopransaksofonen i tillegg til keyboard
og perkusjonsinstrumenter på den rykende
ferske utgivelsen One. Tittelen betyr ikke at
plata er et rent sololøp. Han har også med seg
Jason Rebello på tangenter, Ant Law på gitarer
og Asaf Sirkis på trommer og perkusjon.
Egypteren Hossam Ramzy på blant annet tabla og Dionne Bennett på vokal bidrar også på
noen få av sporene. Snart 50 år gamle Garland
har blant annet spilt med Chick Corea i mange
år, og har skrevet alle låtene på One. Mange
av dem med tydelig inspirasjon fra 70-tallets
jazzrock, uten at jeg synes Garland klarer å
hente fram den samme grooven som de beste
fra den perioden. Noe av det kan nok skyldes
lydkvaliteten som på sitt beste bare er midt på
treet. Til å være tatt opp i studio, er det nesten
merkelig at man ikke har klart å komme tettere
på musikerne. Her virker det nesten som man
har stått et stykke unna med to stereomikrofoner og håpet på det beste. Både saksofon,
gitarer og tangenter mangler kropp og pondus,
og trommelyden er flat og udynamisk, både på
stortromme, skarp, tammer og cymbaler. Et lite
lyspunkt lydmessig er introen med bare gitar
og tabla på Pity The Poor Arms Dealer, mens
rockeren Prototype har et temperament og
vilje jeg savner på resten av plata. RES
Musikk:
Lyd:
75 Stereo+ 4/16