Stereo+ Stereopluss 3/2023 | Page 58

+ HIFI

» Puritan PSM 156
dimmere , lysrør , datamaskiner og strømadaptere er på listen over mistenkte , og det er ikke bare de elektriske produktene du selv har i hus , men også naboens . I tillegg kommer alt støyen fra diverse trådløse produkter , og en ikke ubetydelig radiostøy ( EMI ). Fjernes dette skal man i følge Puritan « oppnå en kraftig forbedring når det gjelder dynamikk og definisjon , mer luft mellom instrumentene , bedre holografi og tredimensjonalitet , og i tillegg oppleve en mer engasjerende lytteopplevelse ». Intet mindre .
Hvordan forskjellen oppleves For meg ligger ikke forskjellene i selve lydkarakteren , klangen eller detaljene . Selv om produsenten legger trykk på akkurat det . Forskjellene ligger i hvordan jeg oppfatter lydbildet , hvor gjennomsiktig det er , hvordan instrumentene avtegnes mot og plasseres og hvilket fokus de får . I tillegg , og dette nærmer seg selvsagt farlig subjektivt – hvor stille lydbildet er og hvor sort bakgrunnen blir .
Med et enkelt produkt som en DAC eller en streamer , koblet til Puritan PSM 156 er det vanskelig å oppfatte noen forskjell , men forsøk å koble til alle komponentene i stereoanlegget og kanskje også en TV , bruk noen timer på å høre
hvordan det låter og så tar du bort alt og kobler det samme systemet til en vanlig strømpadde fra Biltema .
Hos meg var det ikke tvil . Med alt satt tilbake til « nullpunktet » og den omtalte strømpadden , snudde lydopplevelsen i åpenbart feil retning . Det ble gråere , mindre engasjerende , mer urolig og rett og slett såpass mye kjedeligere at jeg skrev i notatene at « slik vil jeg rett og slett ikke ha det ». Lysten til å spille musikk er betydelig avtagende og det oppnådde innblikket jeg på det beste kan oppnå i lydbildet , ble utydelig sammen med fokuset og definisjonen av rommet .
Spiller du musikk som i utgangspunktet har litt manglende plass og luft , er det ikke stort dette filteret kan gjøre , men luftige og åpne innspillinger som for eksempel Geir Sundstøl sin Våg fra plata St . Hanshaugen Steel fremstår med masse luft , fantastisk holografi og en gjennomsiktighet som er helt på grensen til strålende . Men gitarene , trompeten og slagverket forandrer ikke lydkarakter eller klang , og jeg kan heller ikke påstå at lydbildet blir lysere eller varmere . Dette handler først og fremst om en helhet som er lett å glede seg over , og som har påvirkning på hvordan du opplever musikken . For meg øker engasjementet og lysten til å høre mer musikk , og det pleier å
58