Stereo+ Stereopluss 3/2020 - Page 44

+ HIFI » Dali Rubicon 6 C slank i lyden. Bassen er nemlig mektig og dyp, men også mesterlig kontrollert og stram slik at du kan hente ut instrument-detaljer imponerende langt ned i bassområdet. En bra test kan være å spille musikk avspilt fra et piano/flygel. Med Rubicon 6 C kan du følge tone- ne helt ned i dypet (flygel spiller ned til 27,5Hz) og høre hvordan høyttaleren gjengir de lange stren- gene, hvordan overtonene får resten av strengene til å spille med, og hvor dypt og naturlig klingende det faktisk er. Denne øvelsen er ikke enkel, men Rubicon spiller med og gjør det uten å anstrenge seg eller stresse. Det samme skjer når jeg spiller Trentemøllers Take me Into Your Skin. Bassen på dette sporet er rund og duvende, og ikke så lett å få på plass, men selv på lavt volum er høyttalerne nede og plukker opp selv den aller dypeste bassen. Dette sporet er i tillegg litt rotete og kan fort bil skarpt og masete. Likevel holdes det hele pent på plass og alt foregår i svært rolig og avslappede former. Klangen er ikke varm og tilgivende, men den er fokusert og utrolig detaljert med en masse detaljer. Med musikk i den helt andre enden av sjanger- skalaen spiller jeg Magnificat: IV Et misericorda i masterkvalitet (MQA), og kjenner en emosjonell kobling til musikken som oppstår når balansen, tredimensjonaliteten, fokuset og gjennomsiktighe- ten er på høyt nivå – slik som her. Koret er så inne i granskauen mektig, detaljert og romslig at håret på armene står rett ut, og jeg får full gåsehudbe- handling. Innspillingen er forøvrig sterkt anbefalt! Jeg er også innom Ole Bulls I Ensomme Stunde, også i MQA, med Annar Follesø og Kork. Det er nasjonalromantisk så det holder, men så stort, så utrolig vakkert og så ensomt. Bilder av brede daler og store fjell danner seg på netthinnen, og jeg sitter plutselig på en rått tilskåret krakk på en ensom seter, og kikker ut bak de tynne gardinene. Mektig! Høyttalerne er forbausende lite i veien for musikk-opplevelsen, og både fiolinist og orkester får en bred og flott definert scene å boltre seg på, samtidig som det opplevelse en voldsom nærhet til hendelsene foran meg. Den «offisielle» lytteseansen avsluttes med Tool og deres Pneuma, og jammen meg kan høytta- lerne spille metall og tunge gitarriff også. Og det er ikke bare slik at høyttalerne fikser det, men de blir med ett noen helt andre beist enn de var på Ensomme Stund. Den lette og følsomme nasjonal- romantikken er som blåst bort, og med ett er det svært, tungt og heftig med flerrende riff, tung bass og hektisk slagverk. Det er rått og hardt, og høyt- talerne er nesten ikke til å kjenne igjen. Jeg klarer ikke helt å motstå fristelsen og spiller både høyere og lengre enn det helsemyndighetene anbefaler, 44 Stereo + 3/20