+ HIFI » Dali Rubicon 6 C
slank i lyden. Bassen er nemlig mektig og dyp, men
også mesterlig kontrollert og stram slik at du kan
hente ut instrument-detaljer imponerende langt
ned i bassområdet.
En bra test kan være å spille musikk avspilt fra
et piano/flygel. Med Rubicon 6 C kan du følge tone-
ne helt ned i dypet (flygel spiller ned til 27,5Hz) og
høre hvordan høyttaleren gjengir de lange stren-
gene, hvordan overtonene får resten av strengene
til å spille med, og hvor dypt og naturlig klingende
det faktisk er. Denne øvelsen er ikke enkel, men
Rubicon spiller med og gjør det uten å anstrenge
seg eller stresse.
Det samme skjer når jeg spiller Trentemøllers
Take me Into Your Skin. Bassen på dette sporet er
rund og duvende, og ikke så lett å få på plass, men
selv på lavt volum er høyttalerne nede og plukker
opp selv den aller dypeste bassen. Dette sporet er
i tillegg litt rotete og kan fort bil skarpt og masete.
Likevel holdes det hele pent på plass og alt foregår
i svært rolig og avslappede former. Klangen er ikke
varm og tilgivende, men den er fokusert og utrolig
detaljert med en masse detaljer.
Med musikk i den helt andre enden av sjanger-
skalaen spiller jeg Magnificat: IV Et misericorda i
masterkvalitet (MQA), og kjenner en emosjonell
kobling til musikken som oppstår når balansen,
tredimensjonaliteten, fokuset og gjennomsiktighe-
ten er på høyt nivå – slik som her. Koret er så inne
i granskauen mektig, detaljert og romslig at håret
på armene står rett ut, og jeg får full gåsehudbe-
handling. Innspillingen er forøvrig sterkt anbefalt!
Jeg er også innom Ole Bulls I Ensomme Stunde,
også i MQA, med Annar Follesø og Kork. Det er
nasjonalromantisk så det holder, men så stort,
så utrolig vakkert og så ensomt. Bilder av brede
daler og store fjell danner seg på netthinnen, og
jeg sitter plutselig på en rått tilskåret krakk på en
ensom seter, og kikker ut bak de tynne gardinene.
Mektig! Høyttalerne er forbausende lite i veien for
musikk-opplevelsen, og både fiolinist og orkester
får en bred og flott definert scene å boltre seg på,
samtidig som det opplevelse en voldsom nærhet
til hendelsene foran meg.
Den «offisielle» lytteseansen avsluttes med Tool
og deres Pneuma, og jammen meg kan høytta-
lerne spille metall og tunge gitarriff også. Og det
er ikke bare slik at høyttalerne fikser det, men de
blir med ett noen helt andre beist enn de var på
Ensomme Stund. Den lette og følsomme nasjonal-
romantikken er som blåst bort, og med ett er det
svært, tungt og heftig med flerrende riff, tung bass
og hektisk slagverk. Det er rått og hardt, og høyt-
talerne er nesten ikke til å kjenne igjen. Jeg klarer
ikke helt å motstå fristelsen og spiller både høyere
og lengre enn det helsemyndighetene anbefaler,
44 Stereo + 3/20