Stereo+ Stereopluss 3/2019 | Page 66

+ MUSIKK JAN HARBECK QUARTET The Sound. The Rhythm Stunt Records 2019 HELGE LIEN TRIO 10 Ozella Music 2019 JAZZ. “It’s all about the sound” står det inne i coveret på danske Jan Harbeck sin femte plate- utgivelse. Liker du lyden av tenorsaksofon – slik som meg – er det i hvert fall ikke den verste lyden å lytte til. Harbeck er en strålende tenor- saksofonist. Han har vunnet Ben Webster-prisen, og det er ikke til å komme fra at det er enkelte likhetstrekk mellom legenden og Harbeck. Den litt hese, luftfylte tonen og meloditeften er vel det mest åpenbare. Av de ti låtene står Webster bak fire, Harbeck selv for fem, mens Billy Stray- horns «Johnny Come Lately» er den siste. Dette er som du kanskje skjønner tradisjonell melodisk jazz med sterke røtter i den jazzen som var do- minerende på siste halvdel av 50-tallet og første halvdel av 60-tallet. Det svinger så det holder, og det skyldes hele bandet, ikke bare Harbeck selv. Det er kanskje ikke nyskapende og originalt, men med mindre du liker frijazz bedre enn den gode gamle melodiske jazzen, så er dette en høydare. Lyden er gnistrende. Både saksofonlyden, piano- lyden og trommene er ypperlig tatt opp. Bass- opptaket kunne vært litt mer distinkt, men dette er så bra at du fint kan sette på denne når du får hifi-freaker på besøk. RES. JAZZ. Det er 20 år siden Helge Lien (piano), Knut Ålefjær (trommer) og Frode Berg (bass) startet Helge Lien Trio. «10» er som navnet tilsier den tiende utgivelsen siden debuten i 2001. Hvis du kjenner HLT fra før, vil du neppe bli overrasket over musikken. Dette er fremdeles ofte både melankolsk, mørkt og melodisk, men med det siste byttet av besetning (Per Oddvar Johansen erstattet Ålefjær fra 2013, og siden i fjor har Mats Eilertsen erstattet Frode Berg) er musikken utvi- det til også å inkludere en litt friere tilnærming til improvisasjonen rundt melodiene. Det gjør trioen mindre forutsigbar og med det enda bedre. Samti- dig blir det enda tydeligere at trioen er en virkelig trio, ikke bare en pianist med to støttekontakter. Her får alle tre vist seg frem. Lydmessig er det ett hakk ned fra de siste platene. Om det skyldes at HLT for første gang har gjort innspillingen et annet sted enn i Rainbow Studio vites ikke, men jeg savner den ekstreme instrumentseparasjonen og crispe klangen, dynamikken og detaljene fra de platene. Faktisk er det selve pianolyden som er mest skadelidende. Dog skal det bemerkes at lyden fremdeles er veldig god. Det er bare det at HLT har skjemt oss ut fullstendig med referanse- lyd i årevis. RES. MUSIKK LYD MUSIKK LYD 66 Stereo + 3/19