Hifi » Sonus faber Venere Signature
når vinkel og avstand mellom
høyttalerne blir «riktig».
Lyden er kraftfull
Det første som slår meg når
jeg begynner å gå gjennom
spillelista er hvor godt balan-
sert disse høyttalerne virker.
Diskanten er sydd sammen
med mellomtonen på en måte
som er typisk Sonus faber,
og som både er lettflytende,
detaljert og energisk, men
samtidig snill, behagelig og
en smule romantisk. Jeg vet
ikke helt hvordan de får det
til, men lydbildet er utrolig
lett å like og helt uanstrengt
å lytte til, samtidig som det er
helt klart at høyttaleren står
veldig lite i veien for lyden på
innspillingen. Du ser rett inn til
kilden, uten at den kommer ut
for å stikke deg i øret.
Mellomtonen er overrasken-
de dynamisk og livlig, og får
hornrekka til Tower of Power
i Digging´ on James Brown
nok energi til å komme frem
og bite deg skikkelig i øret,
og hente ut Tower of Powers
varemerke, den funky og syn-
koperte barytonsaksofonen.
Det er tøft og lekkert. Og det
er også all grunn til å nevne
kantslaget på skarptromma
som åpner låta. Det høres
nesten ut som om trommisen
har tatt fire meter løpefart
og dæljer den groveste trom-
mestikka han kunne finne rett
på rimmen til skarpen. Bas-
sen får selvsagt også kjørt seg
der den blir utfordret på det
kraftigste av en meget travel
fem strengers bass. Likevel
tar høyttaleren jobben med
å skille selv de aller dypeste
tonene og bassklangene fra hverandre, og kontrollere både start
og stoppunkt for en spenstig og elegant rytmisk lek sammen
med basstromme og ovennevnte barytonsax.
Men jeg kobler etter en stund over til en musikktype jeg mis-
tenker er benyttet i adskillig større grad under konstruksjonen
av Signature. Cecilia Bartoli og Merope – Sposa non mi conosci.
Her ligger gåsehuden på lur hele tiden, og bryter ut i omfat-
tende mengder når stemmen kommer inn for første gang etter
introen. Det er klart, rent og herlig åpent. Samtidig er klangen
akkurat passe tilbakeholden og med en smule varme slik at du
kan holde det gående et par dager uten antydning til lyttetrett-
het. Rommet er stort og luftig, og etterklangen avslører umid-
delbart at vi snakker operahus, scene og tungt treverk i vegger
og tak.
Et spor for å sjekke bassen er Holly Cole sin Train Song. Her
kan du høre at Sonus faber Signature ikke går brønndypt, og
heller ikke har veldig mye volum under 38-40Hz. En glidende
basstone får ikke helt den avslutningen den skal ha og bassens
aller dypeste resonanser går litt under høyttalerens radar. Deri-
mot er bassen særdeles klang og fargerik, og du hører sjeldent
mye detaljer fra mellombassen og helt ned til der høyttaleren
velger å skru av. Tykke strenger, instrumentets kropp og anslag
kommer nydelig frem, og den virker fullstendig forvrengnings-
fri og ren. Det den mangler helt nederst i basskjelleren tar den
igjen med uvanlig renhet, tone og rytmisk spenst.
50 Stereo + 3/17