Stereo+ Stereopluss 3/2015 | Page 41

Hifi » Audio Research VSi75 Flott lyd Det er mange forsterker som låter fint uansett hva slags konstruksjon man har benyttet. Om det er rør, transistorer eller om det er analog eller digital, spiller egentlig ikke så mye rolle. Det finnes ikke en eneste teknologi som er generelt bedre enn andre. Jeg har hørt rørforsterkere som er temmelig middels, og jeg har hørt transistorforsterkere som spiller fletta av det meste med rørbestykning, men så var det Audio Research, da! Man kan si mye om lydkarakteren til VSi75, men det er faktisk ikke det første man legger merke til. Hjemme i kjelleren hos meg spilte denne forsterkeren med en autoritet som få andre gjør den etter. Det er samtidig full kontroll, og en utrolig presisjon. Og så etter at man har sittet og lyttet til den en stund begynner forsterkeren å levere musikk med en emosjonell kvalitet som er sjelden vare blant det etter hvert ganske så store omfanget av forsterkere som er mer opptatt av knusktørre detaljer, og superanalytisk tilnærming til musikk. VSi75 spiller mine beste plater så utrolig levende og gripende, at jeg på noen spor faktisk må tørke bort en liten smule fuktighet i øyekroken. Nå forsøker jeg ikke å si at forsterkeren er varm, behagelig og myk, for det er langt fra sant. Den kan gnistre til når den skal, og har du innspillinger som er av det lyse og spisse slaget, er VSi75 slett ikke den rette medisinen. Det er når kilden er god, når innspillingen er tatt godt vare på, og musikken er av høy klasse at du får det maksimale igjen for pengene. Lydbildet den setter opp er med mitt oppsett enormt dypt, og de som er redde for at støy i forsterkeren skal ødelegge inntrykket av en kullsort bakvegg, har ingen ting å frykte. Lydbildet er ikke like imponerende bredt som det er dypt, men vi snakker ikke smalt eller trangt. Det er bare ikke i klasse med dybden. Den gode opplevelsen Allerede i de innledende øvelsene tenkte jeg at denne forsterkeren rett og slett bare måtte prøves med Cecilia Bartoli og hennes deilige, dype og varme stemme. Da blir det «Sposa, non mi conosci» fra albumet Sospiri. Allerede i åpningen aner jeg at dette kan blir ganske flott. Strengene i åpningen er passe sprø i klangen, detaljert og oppløst som om strykerne skulle sittet noen meter unna og når stemmen kommer inn, etter at du tydelig hører hun puster inn, er balsam for både kropp og sjel. Jeg innrømmer gjerne at jeg er helt avhengig av musikk for å komme gjennom hverdagen, og nyter 41 Stereo+ 3/15