Hifi » Audiovector SR3-Signature
riktig vinkel mot lytteposisjonen for å få best mulig fokus, rom og
tredimensjonalitet. Jeg synes stort sett det er en ganske grei oppgave med en kombinasjon av Audiotools på iPad-en, og bruk av egen
hørsel etter beste evne. Avstanden er omtrent 130cm fra den udempede bakveggen i stua, og rundt 80cm i det akustikkbehandlede
rommet ned i kjelleren. Nede får jeg også mye bedre perspektiv og
fokus, og en litt annen klang.
Med musikk i spilleren
Jeg begynner på starten av spillelista vår på Tidal (link her!). Det
er ikke det enkleste sporet i verden, men her går det skikkelig unna.
Av helt fysiske årsaker klarer ikke høyttalerne å spille helt upåvirket
av bassdronen i bunnen, men du verden som perkusjon og trommer kommer frem i lydbildet. Tonen til et perkusjonsinstrument er jo
gjerne en temmelig blandet affære med anslaget av hånd eller stikke,
tonen i selve skinnet, klangen i kroppen til instrumentet og eventuelt utklinging av materialene det slås på. Dette har sjelden vært mer
klart for meg enn i denne høyttaleren. Hver enkel fasett av lyden
kommer klart frem og du kan dykke deg ned i et vell av detaljer.
Med His Bobness og Man in the Long Black Coat er det strenger,
mye klang og sirisser, og så kommer munnspillet inn fra siden som et
sjokk. Det hele er åpent, utrolig detaljert, og ikke minst musikalsk og
engasjerende. Stemmen via Audiovector SR3 Signature er slik du forventer den skal være. Super fokusert i midten av lydbildet og nydelig
plassert inne i blant de andre instrumentene. Stemmen til Bob Dylan
skurrer og snerrer seg vei frem til lytteren og det hele er utrolig kraftfull og effektivt. Det er ikke ofte jeg får lyst til å spille akkurat dette
sporet flere ganger, men gjør det nå. Dette er flott og engasjerende
gjort!
Jeg roer ned meg Kari Bremnes og hennes Byssan Lull, men heller ikke den gjør trikset med å få med i drømmeland. Det er altfor
moro å høre hva som skjer på plate, hvilke lag av instrumenter, rom
og klanger som faktisk er på plata. Åpningen er stramt gjengitt, og
når stemmen til Bremnes kommer inn er det med en åpenhet og en
direktekontakt med stemmen jeg knapt har hørt i prisklassen.
Altfor ofte er virkelig gode høyttalere helt på bærtur når man spiller
tyngre musikk i sjangeren ikke-voldsomt-bra-innspilt. AC/DC og deres The Jack får æren av å være dagens langsomme rocke-alternativ,
men dette går svært bra. Gitarene er direkte spenstige og det er sjeldent bra dynamikk i trommeseksjonen. Stemmen til Bon Scott sitter
som et skudd, er bra fokusert og herlig rufsete, men også særdeles
detaljert og flott gjengitt.
For å gjøre det hele ennå tyngre kjører jeg Reise, Reise med
Rammstein, og får opp en solid og tung vegg av gitarer som freser
mot meg. Dette er tungt, tøft og heftig nok til at jeg lurer litt på hvordan det er mulig å få så mye spenst og røffhet ut av et par høyttalere
som for bare minutter siden fikk frem gåsehuden på Silje Nergårds
En og en.
35 Stereo+ 3/15