EIK TRIO Trust Losen Records 2023

JAZZ . Eik Trio består av pianist Ole Fredrik Norbye , vokalist Elisabeth Karsten og bassist John Børge Askeland . Med seg har de fått saksofonist Bendik Hofseth på tre spor , trompetist Nils Petter Molvær på ett spor , og Heine Bugge på akkordion på ett spor . Låtene er mer eller mindre veldig godt kjente standardlåter fra jazzens historie , slik som Fly Me To The Moon , Come Fly With Me , For Once In My Life og I ’ ve Got You Under My Skin , for å nevne noen av de ti låtene . Arrangementene er stort sett ganske nedpå , og det hender jeg tar meg i å savne en trommeslager på noen av låtene , men arrangementene er lekre , og jeg liker både pianospillet til Norbye og basspillet til Askeland veldig godt . Karsten sin stemme har nok av særpreg , spesielt hennes vibrato , som gjør den lett gjenkjennelig og den kler arrangementene veldig bra . Lydmessig lar jeg meg imponere av pianopptaket der både anslag og klanger kommer veldig godt fram , samtidig som det fyller lydbildet flott . Bassen er utrolig detaljert og dynamisk , men kunne kanskje hatt enda mer kropp . Jeg liker også veldig godt opptaket av Bendik Hofseth . Hans saksofon har jeg omtrent hatt på fanget , så den vet jeg hvordan pleier å låte . Det er akkurat slik som her . En flott plate . RES .

JOHN PÅL INDERBERG / BJØRN ALTERHAUG Stripped down – Leisurely – Thoughtful AMP Music 2023

JAZZ . Tidlig på 1990-tallet kom det ut en norsk jazzplate som fikk selv amerikanske hifi-journalister til å gå amok . Siri ’ s Svale Band sin Blackbird havnet på bransjebladet Stereophile sin liste over « Records to die for », og sentralt i det bandet var saksofonist John Pål Inderberg og bassist Bjørn Alterhaug . Nå har de to laget en duo-plate der de på melodisk med henholdsvis barytonsax og kontrabass og innslag av vokal har laget en av de vakreste jazzplatene jeg har hørt på en stund . De fleste av komposisjonene står de to jazzlegendene for selv . Det er kanskje ikke ekstremt nyskapende , men så nedstrippet det blir med kun to instrumenter , og den musikaliteten de to innehar , så gir de hverandre plass til å skinne . Enten det er Alterhaug eller Inderberg som står for soloene . Lydkvaliteten er det heller ikke mye grunn til å klage på . Vokalopptaket på Blad på snøen , er skremmende realistisk , og fylden og klangen i barytonsaksofonen til Inderberg er nydelig , mens Alterhaug sin bass er både distinkt og med flott kropp . Soloen til Alterhaug på Egeli er ren gåsehud . Dette er rett og slett bærre lekkert , og det låter veldig likt slik de to instrumentene høres ut i virkeligheten . RES .

Stereo + 2 / 23