+ HIFI
» Bowers & Wilkins 704 S3
spilleliste . Faktisk skjer det helt uten at jeg er helt bevisst på at det skjer . Noe som alltid er et godt tegn – hvis det er rytmisk samkvem med høyttaleren du er ute etter .
Likevel og selvsagt spiller den også forsiktigere og mer melodiøs musikk på en meget innsmigrende måte , men det er knapt noe nytt . Det har etter min mening B & W alltid gjort .
Den fikk spille på så forskjellige forsterkere som Electrocompaniet ECi6 , Hegel H590 og McIntosh MA8950 , og selv om de spiller på hver sin måte , er det lett å høre at det er samme høyttaleren som spiller på alle tre forsterkerne . Samtidig er høyttaleren brukbart følsom på hvilken elektronikk du spiller med , og ikke minst løfter den seg hørbart i kvalitet når du kobler til en dyrere forsterkere .
Balansen til B & W har endret seg litt over tid , og det virker som 700-serien også har blitt litt mindre forsiktige . Det er et tveegget sverd , men konstruktørene har fortsatt landet på en balanse som jeg er sikker på passer godt til de aller fleste forsterkere og rom . Likevel – der eldre Bowers & Wilkins-høyttalere hadde en utmerket evne til å doktorere enkelte forsterkeres litt spisse og krevende lyd , er ikke det lenger noen åpenbar opsjon .
Musikken
For å se hvor langt B & W har strukket strikken i retning av spiller jeg Bob Dylan og Man in the Long Black Coat . Det sporet kan være akkurat det som gjør at litt lyse høyttalere tar veien over i det slitsomme , for miksen er ikke akkurat varm og imøtekommende . Jeg konstaterer at det er litt lyst , men ikke noe mer enn det innspillingen tilfører opplevelsen . Det er vel heller slik at høyttalerne tar det så vidt litt ned , og redder øregangene fra kloremerker . På den positive siden noterer jeg også at klangen rundt instrumenter og stemmer er glimrende , og at stemmen er utrolig rik på detaljer og informasjon , og høyst troverdig gjengitt .
Jeg slår umiddelbart over til Infected Mushrooms Never Ever Land og drar på litt for å se hvordan bassgitaren som kommer inn på rundt 0:25 fungerert og hvordan den plasseres i lydbildet . Jeg spiller litt høyt , høyere enn man kanskje ville spille med par så kompakte gulvstående i et mindre rom , og får meg en liten overraskelse . Det er overraskende bra dynamikk i disse høyttalerne , og de viser seg også våre forholdsvis tunge i bassen når den setter i gang sånn rundt omkring 0:50 .
For å også ha spilt noe som jeg vet kommer til å fungere veldig godt , og når Lullaby med Manu Katché snirkler seg rundt i øregangen med sin forsiktige , men langt fra søvndyssende « vuggesang », konstaterer jeg at dette låter fortreffelig , og til og med ganske så flott . Ser vi på prislappen kan det til og med tenkes vi skal kalle det imponerende . Den forsiktige omgangen med slagverk og de svært lavmælte blåserne kommer veldig klart og tydelig frem , og jeg drar på smilebåndet over hvor bra et rimelig system faktisk kan være når alt er på stell .
64