» E . A . T . E-Glo Petit

belt . Leonard Cohens « Treaty » fra « You Want It Darker » -plata har sånn kraft og tilstedeværelse som gjør at jeg ikke et øyeblikk savner min egen referanse-riaa . Det låter også langt bedre enn når jeg streamer den samme plata digitalt , men her må jeg ta høyde for at det kan skyldes at mastringen til vinyl er bedre enn til digitalt . Uansett så får jeg en aldeles praktfull brystklang på stemmen hans , som jeg ikke klarer å gjenskape digitalt . E-Glo Petit gjengir også luften i stemmen hans helt vidunderlig .

Janis Ian sin fenomenale plate « Breaking Silence » og spesielt tittelkuttet viser det samme , men her dukker også mange flere godsaker opp . Petit viser nemlig fram en fremragende evne til å gjengi de dynamiske krumspringene lydteknikeren og musikerne har puttet inn i miksen . Det som om man sitter og hopper i godstolen .

Det snodige er at den samme imponatoreffekten når det gjelder dynamikk , forsvinner når jeg utfordrer riaa-trinnet på musikk jeg sjelden hører til vanlig . Da hører man at lyden ikke vokser helt inn i himmelen . Både når jeg spiller Deep Purple sin “ Speed King ” og « Child in Time » fra « Deep Purple In Rock ” og “ Bomb Track ” og « Killing in the Name » fra Rage Against the Machine sin selvtitulerte debutplate , så henger ikke Petit helt med . Det virker rett og slett som det skjer for mye og for brutalt på en gang . Musikken mister på sett og vis den driven som jeg egentlig trodde ville være der etter å ha hørt Janis Ian-plata . Der det skal være sinna hardrock blir det mer sivilisert hardrock , og sånn skal ikke de to platene høres ut .

D ’ Angelo sitt mesterverk « Woodoo » gir imidlertid ingen slike assosiasjoner . « Spanish Joint » med sitt intrikate basspill og lekre blåserekke bak stemmen til D ’ Angelo låter utrolig tøft , og med drivet i musikken fullstendig intakt .

Det samme skjer med Daft Punk sin « Random Access Memories ». Det synes jeg låter sugende og fett , der de dype basstonene og disco-trommene låter utrolig bra , men også her får riaa-trinnet litt pustebesvær eksempelvis på slutten av låta « Giorgio by Moroder » der det fylles opp med langt mer i lydbildet enn bare sugende bass , discotrommer og vokal .

Klassisk musikk fungerer derimot ypperlig , og en av mine favorittplater , « Ludwig van Beethoven – Konzert für Violine und Orchester D-Dur , op . 61 » med Wolfgang Schneiderhan og Berliner Philharmoniker dirigert av Eugen Jochum gir meg regelrett gåsehud . Det er storslagent , vakkert , delikat , voldsomt og med både gnistrende lyd og spill . Kanskje er det enda mer smell når min egen riaa står for forsterkningen , men det låter uansett veldig bra med E-Glo Petit .

Konklusjon

På sitt beste er EAT E-Glo Petit en helt magisk musikkformidler . Stemmer , holografi , mellomtonegjengivelse er helt vidunderlig . Så lenge du ikke utfordrer den med altfor kompleks musikk , spesielt når det gjelder de dypere frekvensene , så kan denne platespillerforsterkeren være en gåsehudsgarantist i anlegget i årevis .

VI LIKER :

• På sitt beste er låter det helt fantastisk

• Kan tilpasses enhver pickup

• Lekkert design

VI LIKER IKKE :

• Kun inngang for en platespiller

• Ingen utpreget hardrocker

• Litt upraktisk med alle innstillingene på toppen av kabinettet

STEREO + MENER : Ekstremt fleksibel platespillerforsterker som imponerer på de fleste områder .

Brukervennlighet

Kvalitetsinntrykk / design

Ytelse / pris

KARAKTERER

E . A . T . E-Glo Petit

68 Stereo + 2 / 22