+ MUSIKK
BARRY MANILOW
Night Songs II
Stiletto Entertainment
2020 SILJE NERGAARD
Japanese Blue
Okeh
2020
JAZZ. Den gamle (han blir 77 år i juni) crooneren
Barry Manilow er tett knyttet til digre produksjo-
ner i Las Vegas og til tider svært polerte versjoner
av ulike jazz- og poplåter, gjerne med storband og
strykeorkester i ryggen. På studioalbumet Night
Songs II er all unødvendig staffasje fjernet. Igjen
står Manilow sin stemme, og den har fremdeles
den mykheten den alltid har hatt, dog med litt al-
derdomspatos, og stort sett forsiktige akkompag-
nement med tangenter og bass. Fremdeles er det
jazz-standarder Manilow tolker, men om du liker
de gamle standardene, er ikke Manilow sine ver-
sjoner de verste å låne øret til. For oss som er mer
enn vanlig opptatt av god lyd, er det enda mer å
glede seg over. Piano-opptaket er gnistrende. Det
samme med vokalen. Det er så detaljert at man
hører at Manilow er blitt eldre, siden diksjonen
hans ikke er like ultrapresis som tidligere. Det gir
flott autensitet til musikkopplevelsen. Bassoppta-
ket kunne kanskje vært hakket mer distinkt, men
også det holder veldig bra kvalitet. Lydbildet, selv
om det er tatt opp i studio, er både bredt og dypt.
Hvem skulle vel tro at jeg skulle sitte og kose meg
med Barry Manilow på anlegget? RES. JAZZ. I år er det 30 år siden Silje Nergaard
debuterte med et brak med singelen og albumet
som bar samme navn, «Tell Me Where You’re
Going». Siden den gang har det kommet ytterli-
gere 14 plater i skjæringspunktet mellom pop og
jazz i hennes navn. For å feire 30-årsjubileet gir
Silje Nergaard oss ikke bare en gave, men to. Den
første av disse to platene, Japanese Blue, er en ren
duo-innspilling gjort akustisk med Espen Berg på
piano og Nergaard selv på vokal. Låtutvalget er
en blanding av hennes egne komposisjoner og to
praktfulle coverversjoner av Mercy Street (Peter
Gabriel) og Love of My Life (Freddie Mercury). Det
holder i massevis, for Nergaard er en ypperlig låt-
skriver og stemmen hennes bærer fremdeles både
tekst og melodi bedre enn de fleste. Espen Berg
sitt pianospill både bygger opp og bygger ut de ni
låtene, og gåsehuden kommer både titt og ofte.
Ikke det at Nergaard og Berg finner opp sjangeren
på ny, men de klarer å gi nytt liv til kjente låter.
Lydmessig er det helt i toppklasse. Både vokal- og
piano-opptak er gnistrende. Jeg liker spesielt godt
at piano-opptaket får klinge ordentlig ut. Man
hører at man har ønsket å beholde etterklangen.
Dette er rett og slett en veldig vakker plate, så nå
er det bare å glede seg til 30-årspresang nummer
to. RES.
MUSIKK
LYD
MUSIKK
LYD
66 Stereo + 2/20