Hjemme hos Petter
ble koblet til cd-spilleren.- Når jeg får råd, vil jeg nok bytte ut alle strømkablene til Transparent, innrømmer han.
Mer og mer klassisk Musikksmaken har han derimot ikke byttet. Der er mye likt siden barneårene.- Tidligere var jeg nok en ufordragelig musikkpolitimann, og det var kun jazz det gikk i. Jeg tror jeg hadde ristet på hodet om jeg hadde møtt meg selv nå, ler han. Da Petter vokste opp gikk det imidlertid mest i klassisk musikk. I hvert fall helt til søsknene hans begynte høre på popmusikk. På lytterommet til Petter går bare mer og mer i klassisk.- Jeg har ikke så mye kunnskap, men merker at jeg koser meg mer og mer med nyere klassisk musikk som Shostakovitsj og Bartok, sier han, og lar Stereo + få høre noen nydelige klassiske plater. Men den eks-trommeslageren drar også frem sine favoritter med stikkene. Navn som Steve Gadd, Dave Weckl, Peter Erskine, Jack DeJohnette og Manu Kache kommer fort.- Jeg kunne fortsatt i det uendelige med å nevne gode trommeslagere, sier han.
Vil bli forført Dette er musikere som kan forføre Petter som lytter, og det er nettopp følelsen av å bli tatt med inn i musikken Petter etterstreber i den evige jakten på bedre lyd.- Hvert eneste opptak har sin egen karakter, men vet jo hvordan en cello høres ut, så jeg er ute etter å få en gjengivelse som er så tro mot det enkelte opptaket som mulig. Samtidig vil jeg ha så godt innsyn i opptaket som overhodet mulig uten at lyden blir skarp. Jeg må tro på reproduksjonen av virkeligheten, for det er en reproduksjon det er snakk om. Tror jeg ikke på den, så faller jeg ut. Da er jeg plutselig ikke med på leken lenger. Jeg vil bli forført, ikke anstrenge meg for å opprettholde interessen for musikken, sier Petter. Så rusler han bort i platebunken og finner fram en plate. Musikken fyller rommet, og både i og utenfor sweetspot senkes skuldrene. PCen går over i hvilemodus, og alt man bekymrer seg for er hvorfor cymbalen er miksa så langt ute til venstre når både tam-tam-trommer, stortromme, hi-hat og skarptromma er mikset rundt midten av lydbildet.- Ingen trommeslagere har så lange armer, sier jeg til Petter. Han ler og setter på enda en plate. Og enda en.
SLIK LÅTER DET: Lyden hos Petter er ikke overveldende. Den kaster seg ikke på deg som lytter med ekstrem mengde detaljer, dynamikk eller holografi. Jeg har nemlig hørt både mer dynamikk, bedre holografi og mer detaljer andre steder. I stedet er den den totale mangelen på imponatoreffekter som imponerer. Dette høres nemlig ikke ut som hifi, men som musikk. Det høres rett og slett bare riktig ut. Bassen er kjellerdyp, men det blafrer ikke i buksebeina før 32 fot lange orgelpiper nærmest tvinger høyttalerne til det. Detaljene i mellomtonen er bare der, helt til du tar deg i å tenke at « jøss, jeg lurer på hvilket flygel som har slik metallisk klang i strengene sine når man spiller ekstra hardt » på en gammel plate av Diana Krall som du har hørt hundre ganger før, uten å legge merke til den klangen i det hele tatt. Og når Petter prøver å sette meg fast med en Brand X-plate, så tenker jeg ikke på lyden, men undrer meg i stedet på når Phil Collins skapte sin helt særegne lyd på skarptromma, for det var i hvert fall ikke på denne plata. Det er da jeg skjønner at dette anlegget ikke først og fremst handler om jakten på godlyden, men jakten på å bli fullstendig bergtatt av musikken og dens oppbygging. For plutselig er du ikke en passiv tilhører til musikken, men en aktiv observatør der musikken er altoppslukende. Akkurat slik Petter selv fortalte før vi satte på en eneste plate, at var målet hans. Mission accomplished indeed.
38 Stereo + 2 / 17